Seks år i storm

Sandefjord (Dagbladet) For seks år siden ble Anne Enger Lahnstein valgt til ny leder i Senterpartiet med en erklæring om at blokkpolitikken var død. Da hadde hun nettopp brutt med Syse og innsatt Gro. I seks år har politikere i de fleste andre partiene nektet å skrive under på dødsdommen, og håpet at velgerne ville straffe Lahnstein og feie henne av banen. Det motsatte har skjedd.

Av ARNE FINBORUD
Ikke bare har hun overlevd som partileder. Partiet er vesentlig styrket under hennes ledelse. Det har skjedd til tross for at hun hardnakket har holdt fast på sin beskrivelse av den politiske virkeligheten, og kjempet mot de fleste maktbastioner. Men hun har ikke bare tatt livet av blokkpolitikken. Hun har langt på vei bygget en egen politisk plattform for seg og sitt parti. Også denne såkalte selvstendighetslinja er blitt dømt nord og ned som en isolasjonslinje. Men hittil har den overlevd, selv om det er tungt å erkjenne av hennes motstandere.
€ø€øNår Lahnstein i dag åpner partiets landsmøte i Sandefjord, er hun stort sett omgitt av venner. Til stor forbauselse og skuffelse for mange tradisjonalister både blant politikere og såkalte observatører, har hun full kontroll i egne rekker. Alle angrep på henne fra medier og motstandere ser ut til å ha motsatt effekt. Mye av det skyldes at angrepene skyter langt over målet. En av mytene som er forsøkt skapt om hennes linje er at hun har plassert partiet på sidelinja uten makt og innflytelse. Det sies etter EU-valget, etter historiens største budsjettkupp i Stortinget, etter boligskatten, og etter at partiet er blitt landets største ordførerparti!
€ø€øVi kan like det eller ei. Men fakta skal ikke benektes, selv om det gjelder Senterpartiet. Anne Enger Lahnstein har ingen dårlig status å levere sitt landsmøte i dag. Mange har brent seg på å undervurdere henne, særlig i valgkamper. Bare spør Gro. Senterpartiet har ikke fått den nedturen mange spådde og enda flere inderlig håpet etter EU-kampen. Vi vet at mye kan forandre seg raskt i norsk politikk, og ingen kan ta noe valgutfall for gitt. Men Senterpartiet har en bedre startposisjon før valgkampen enn mange liker.
€ø€øIkke minst gjelder det at partiet leder an i å etablere et regjeringsalternativ i sentrum, et opplegg som har bred oppslutning i partiet. Når flere Sp-ordførere foretrekker et regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet enn med Høyre, slik det gikk fram av VGs undersøkelse i går, forteller det mer enn noe annet om partiets utvikling. Og når ordfører Åse Grønlien Østmoe har et nært samarbeid både med sin SV-varaordfører og klubblederen på Rena Kartong i en kommune som tidligere var kjent for beinharde klassemotsetninger, forteller det om en ny politisk virkelighet som mange ennå ikke har oppdaget. I denne virkeligheten er Høyre og rå, sentralistiske markedskrefter en langt større trussel enn politisk styring og sterk offentlig sektor.
€ø€øDet som måtte finnes av spenning foran dette landsmøtet er knyttet til Åse Grønlien Østmoe. Partiets motstandere har store forventninger til splittelse i samarbeidsspørsmålet, og at den "radikale" Åmot-ordføreren skal bli feid av banen. Jeg tror de blir skuffet. Det er vel mulig at Odd Roger Enoksen blir valgt i hennes sted. Men det er altfor drastisk å snakke om noe linjeskifte av den grunn. Dessuten har nå Åse Grønlien Østmoe fått så mye gratishjelp av Lars Sponheim og Valgerd Svarstad Haugland, at hennes kandidatur igjen er betydelig styrket. Maken til selvskudd de to partilederne fra sentrumskameratene avfyrte i Dagsrevyen onsdag, da de gikk inn for Enoksen, er det sjelden å oppleve. Det ligger nå i kortene at både Enoksen og Grønlien Østmoe blir valgt, og at Lars Peder Brekk trekker seg. Han har vært nestleder i fire år uten å markere seg. Jeg tipper at Johan J. Jakobsen tar jobben med å overtale sin fylkeskollega om at hans tid er ute.

© Dagbladet