Kjærligheten, sa du?
På sørsiden av Capri finnes en hule der keiser Tiberius pleide å svømme. Jeg har ikke vært der selv, men den er blitt beskrevet for meg i en roman av den tyrkiske forfatteren Ahmet Altan («Ensomhetens private historie»). Hulen er mørk, sies det, og bruset fra bølgene drukner alle andre lyder, ikke minst lyden av din egen stemme.

Av LINN ULLMANN
Du kan skrike så høyt du vil, og instinktivt er det dette du gjør for å overdøve bølgebruset, likevel er det ingen som hører deg. Men: Går du bort til huleveggen og snakker med vanlig stemme, da blir du hørt. Dette kan du imidlertid ikke vite, påpeker forfatteren. Du vet ikke hvor du skal stå, hvor du skal gå, du vet ikke om du blir hørt, du vet ikke engang om det er noen andre i hulen eller om du er alene.
Ahmet Altan skriver: «Noen må fortelle deg det - noen må si: Jeg lytter til det du sier, her - i den andre enden av hulen. Du er ikke alene. Hvis du snakker med vanlig stemme hører jeg alt du sier.»I gårsdagens avis leser jeg at ikke noe land i Europa har flere optimister enn Norge. Vi strutter av selvtillit, står det. Selvfølgelig er det noen av oss som ikke kjenner seg igjen i beskrivelsen, som ikke vil betegne seg selv som struttende, som av og til er redde, triste, blakke, ensomme, som lengter etter noe helt annet - uten helt å vite hva - enn gull mellom hendene og skatter i Punta Carnero.
Med andre ord: Vi behøver ikke stå midt i denne hulen og skrike til hverandre. La oss heller liste oss vekk, og snakke til hverandre med vanlige stemmer.Om jeg skulle skrive et kjærlighetsbrev, ville jeg ha sitert Ahmet Altan. Men jeg tilhører en generasjon og en tid som setter kjærligheten i anførselstegn, som snakker om den absolutte hengivelse med det aller største forbehold, som ikke har noen ord igjen - det blir fort latterlig, banalt, pinlig, sjenerende. Vi vet for mye, har for få illusjoner, og er alltid rede til å avgi en strålende ironisk replikk.
Det er først når det blir seint på kvelden, når vi har spist opp maten og drukket opp vinen, når morgenen ikke er langt unna, når det ikke er flere forbehold igjen å ta - det er da vi bekjenner at vi, på tross av alt, er usannsynlig, sentimentalt og uhelbredelig forelsket i kjærligheten. Vi tror på den likevel, særlig den store og tragiske, og vi lar oss bevege på kino. Derfor diskuterer vi gjerne Baz Luhrmanns tidsriktige, ironiske, overdådige, smakløse og formsikre film «Romeo og Julie» tidlig på kvelden. Vi diskuterer kombinasjonen av kitsch og klassisisme, Shakespeare og MTV - og den ekstreme følelsen av fremmedgjorthet som skapes ved å iscenesette et arketypisk kjærlighetsdrama i en hypermoderne tv-virkelighet. Kjærligheten som noe fremmed, uvirkelig, gammeldags, antikvarisk, avlagt.Det skal gå mange timer til, før noen tilstår at de likte Anthony Minghellas spektakulære kjærlighetsepos «Den engelske pasienten» mye bedre - og da er det ingen som lenger orker å snakke om regissørens formspråk. I stedet skåles det for kjærligheten, og vår egen lengsel etter noe - hva da? - som er så rystende at vi aldri ville våge å latterliggjøre det.Den franske litteraturkritikeren Roland Barthes har skrevet en vidunderlig bok om kjærlighetens forrykte tale. I alfabetisk rekkefølge tar han for seg ordene som den forelskede vil kjenne igjen: avgrunn... avhengighet... angst... annulering... bekreftelse... berøringer... brev... drama... demoner... eksil... et cetera... et cetera. Barthes' teori er at kjærlighetens tale utspiller seg i den ytterste ensomhet - og da er det ikke ene og alene den følelsesmessige ensomheten han mener, men like mye den språklige ensomheten. Kjærligheten er «latt i stikken av nærliggende språk, som enten ignorerer, nedvurderer eller latterliggjør den», skriver han.Fra Platons tid, til nå, har rasjonelle mennesker forsøkt å sette kjærligheten inn i et system, eller et språklig rom, som gjør den forståelig, i alle fall håndterlig, om mulig levelig. Det kan være et religiøst rom. Det kan være et politisk rom - som på syttitallet, eller et psykologisk rom - som i dag. Det psykologiske rommet er livsfarlig. Det psykologiske rommet tar livet av kjærligheten. I dette rommet skal kjærligheten hete «samliv», og de elskende hete «partnere» eller «parter» - alt avhengig av hvor du befinner deg i den ekteskapelige utvikling. Det viktigste i dette rommet er at partene snakker ut med hverandre - og er ærlige. Enhver person med litt erfaring vet selvfølgelig at «å snakke ut» og «være ærlig» er det siste to elskende burde gjøre. Tilstå aldri! skrev Beckett - og det er et godt råd.Troen på kjærligheten som idé har ødelagt mange kjærlighetshistorier, det viser seg i livet, i litteraturen og i filmen. Jeg har min idé, du har din; jeg har min iscenesettelse, du har din. Ikke rart vi er fremmede for hverandre - og selv om vi er glade i Sigrid Undset, viser det seg at menneskenes hjerter alltid forandrer seg, at ingenting er trygt, fullkomment, eller evig. Den tyske forfatteren Botho Strauss skriver et sted: «Derfor ber jeg, belært av egne nederlag: Skån kjærligheten, forlang ikke for mye av den. Den er ingen idé.
Det er jo noe å ta med seg i framtidige deilige nederlag.

© Dagbladet