CIA-agenter kastes ut fra Tyskland og Frankrike fordi de stjeler sitt vertskaps økonomiske hemmeligheter. Er Overvåkingstjenestens nyeoppgave å spionere på USAs ambassade på Drammensveien?

CIA stjeler sølvtøy
Det er ikke lett å tilpasse seg en ny og komplisert verden. Spesielt vanskelig er det for etterretningstjenester som lever av å tegne både virkelige og innbilte fiendebilder. Den kalde krigens slutt skapte arbeidsløshet, frustrasjon og problemer for titusenvis av etterretningsagenter. Men det fins råd for alt.

Av HARALD STANGHELLE
Det er en velkjent sannhet at CIA mener fransk etterretning stjeler 6amerikanske industrihemmeligheter, beskyldninger franskmennene friskt har returnert ved i 1995 å utvise fire CIA-folk. Denne uka avslørte det seriøse tidsskriftet Der Spiegel at tyske myndigheter hadde «utvist» en amerikansk diplomat, selvsagt med CIA-tilknytning. Grunnen er at amerikaneren drev industrispionasje. Saken er delikat, og anonyme CIA-talsmenn forsøker å ro saken i land ved å hevde at etterretningsmålet ikke var tyskere, men iranske interesser i Tyskland. For verden er nå en gang slik innrettet at det er lettere å forsvare spionasje mot Iran, enn rått sølvtøytyveri når man er på hjemmebesøk hos en nær venn og alliert.Det er ingen grunn til å tro CIAs bortforklaringer. I alle fall er det ingen grunn til å tro at ikke amerikanerne driver ulovlig og målrettet spionasje mot sine venner og allierte i Europa. Ikke for å analysere den politiske og militære situasjonen bedre, men rett og slett for å sikre sin økonomiske lederposisjon.Det ironiske faktum er at både FBI og CIA åpent har erklært økonomisk «etterretningskrig» mot Norge og andre høyt industrialiserte land i Europa og Asia. Vi sitter bare så naivt dypt i den kalde krigens bilde av hvem som er venn og fiende at vi ikke oppdager det som skjer.Den kalde krigen skapte en vekstnæring av etterretningsvirksomheten. Hundretusener av mer eller mindre trygge arbeidsplasser ble skapt på begge sider av jernteppet. Det skal ikke mye fantasi til for å forestille seg den fortvilte forvirring når også de hemmelige tjenestene - som de siste av alle samfunnsaktører - måtte erkjenne at en velsignet, blomstrende etterretningsepoke faktisk var slutt.KGB ble rammet av fortida, intern oppvask, sjefsbytte og navneskifte, samt en ikke fullt så ubegrenset adgang til statskassen som under kommunistregimet. CIA og FBI ble rammet av nærgående spørsmål om sin egen eksistensberettigelse, og måtte finne nye svar til både politiske oppdragsgivere og en nysgjerrig opinion. Det var ikke lenger mulig å begrunne sin eksistens med en ideologisk overbygning der oppgaven var kamp mot verdenskommunismen.Løsningen ble økonomi. Klart og forståelig gjorde f.eks. FBI det klart at deres hovedoppgave nå tok sitt utgangspunkt i økonomien. Ifølge et internt foredrag (1993) av FBIs Pat Watson er det kampen mot det som kan «underminere USAs industrielle styrke og posisjon i verdensøkonomien» som er viktig. Daværende CIA-sjef James Woolsey erklærte i Senatets etterretningskomité at det er den økonomiske konkurransen som nå er sentral i styrkeforholdet mellom statene.Dette er det nye «ideologiske» grunnlaget for en stor del av det som drives av etterretningsarbeid. Når de pinlige episodene fra Frankrike og Tyskland skal analyseres, er det med dette som bakgrunn. Da blir det heller ikke så overraskende at amerikanerne driver med statsregissert tyveri. Skal vi tro Washington Post har da også en rekke amerikanske ambassadører i Vest-Europa klaget over at de blir pådyttet altfor mange besværlige CIA-folk. Gjelder det også Norge?Så lenge Sovjet-imperiet var et felles etterretningsmål hadde Forsvarets etterretningstjeneste og Politiets overvåkingstjeneste stor nytte av samarbeidet med CIA og FBI. Fortsatt finnes det helt sikkert grunnlag for samarbeid og informasjonsutveksling. Men bare dersom vi samtidig legger all idealisme og naivitet til side og vet at USAs fremste mål er å underbygge landets industrielle styrke og posisjon. Her har USA og vi steilt motstridende interesser.Det har neppe vært helt lett å tilhøre det hemmelige Norge det siste året. Og nå må man altså i gang med å passe på vennene på Drammensveien 18, i tillegg til de gamle uvennene lenger nede i nr. 74 der russerne holder til. Men det må nok til, og det løser i hvert fall det pedagogiske problem det er å forklare at man fortsatt har mer enn nok å gjøre.

© Dagbladet