Senterpartiet er omgitt av motstandere på alle sider. I tillegg klarte partiets landsmøte i går å skape dårlig stemning i egne rekker.

Valg med bismak
Sandefjord (Dagbladet): Med sine valg til nestledere i går skapte Senterpartiet ingen jubel i noen leir. Delegatene kom tuslende ut av kongress-salen her på Park Hotel med en flau smak i munnen. Spørsmålet nå er om valgene skaper vondt blod og dårlig stemning i partirekkene i tida som kommer.

Av ARNE FINBORUD
For noe gikk galt under denne voteringen, som ikke kåret noen seierherre. Riktignok var det ingen sensasjon at Odd Roger Enoksen og Åse Grønlien Østmoe ble valgt til nestledere. Det var måten det skjedde på som ble så aldeles gal. Når partiledelsen har mant til samhold mot alskens fiender og utfordret mektige partier og krefter i samfunnet, må man ha orden i sitt eget hus. I stedet kom partiet haltende ut av valgprosessen. Og det har bare seg selv å takke. Først slo Nordland-representanten Enoksen ut den sittende første nestleder Lars Peder Brekk fra Nord-Trøndelag. Brekk ble regelrett kastet. Så skulle vel Enoksens bakmenn juble? Nei da. For Enoksen kom inn i nestlederkabalen for å hindre at Hedmarks Åse Grønlien Østmoe skulle bli valgt, fordi hun er for radikal. Det var en ren politisk begrunnelse for å kaste Enoksen inn i dette spillet, en begrunnelse han selv gikk god for. Men dette opplegget rant helt ut i sanden, fordi landsmøteflertallet ville ha begge to. Dermed ble Enoksen stilt opp mot sin åndsfrende og fylkesnabo Brekk i stedet for mot Grønlien Østmoe - av hennes egne tilhengere, og til fortvilelse for Enoksens folk. Den som gikk i bresjen for dette var Sørum-ordfører Ivar Egeberg, som er vant til tøffe tak fra Fotballforbundet. Og så gikk ikke Enoksen på talerstolen og nektet å stille som motkandidat til Brekk. Årsaken var at han og hans tilhengere var ganske sikre på at de ville tape mot Grønlien Østmoe. Det ville blitt tolket som en seier for den radikale delen av partiet - det motsatte av hele vitsen med prosjekt Enoksen. Hele opplegget med å lansere en motkandidat til Åmot-ordføreren sto i fare for å bli en gedigen fiasko.Streken i regningen var at Brekk ikke trakk seg frivillig, selv om han var utsatt for sterkt press, visstnok også fra partiledelsen. Dermed sprakk idyllen - og hvem står igjen med buksene nede? Først og fremst stortingsrepresentantene Magnus Stangeland og Peter Angelsen, som startet sirkuset med et politisk utspill som landsmøtet avviste. Det ble også et viktig argument at en av nestlederne skal sitte på Stortinget, noe valgkomiteen ikke hadde tatt hensyn til.Nå er det selvsagt begrenset hvor viktig et nestledervalg i Senterpartiet er. Fortsatt vil Anne Enger Lahnstein og Johan J. Jakobsen styre politikken. Men Senterpartiet er i en så utsatt posisjon og har utfordret så mange, at partiet trengte et landsmøte i begeistring og entusiasme. Alt hadde gått etter ledelsens oppskrift helt til i går ettermiddag. Programmet ble vedtatt uten stort oppstyr, og Anne ble gjenvalgt som den ubestridte partileder. Men så skar det seg.Trøsten kan jo være at slik strid ikke er nytt verken for Senterpartiet eller andre. Anne Enger Lahnstein ble selv valgt som moderat nestleder i 1983 etter at flertallet i valgkomiteen hadde innstilt Kjersti Borgen fra Hedmark-geriljaen. Og Thorbjørn Berntsen ble ikke den radikale ulykken for Arbeiderpartiet som ledelsen fryktet i 1989. Nå ble ikke nestlederstriden det politiske linjevalget mange utenfor Senterpartiet hadde ønsket og håpet. Tvert imot har det skjedd en politisk konsolidering av partiet, og det ble bare forsterket av nestledervalget. Men dramatikken kan komme til å sitte igjen i partirekkene lenge. Det har ikke Senterpartiet råd til i disse tider, da de har gått så høyt ut på banen. Da er det ikke betryggende hvis eget forsvarsverk slår sprekker.

© Dagbladet