Den forsømte Henrik Ibsen
Av DAG KULLERUD
Det høres fint ut når det snakkes om å forvalte en kulturell og litterær arv. Ordene kan lett bli velmenende og uforpliktende, ja, komiske, som en intetsigende hyllest i et eller annet supperåd. Når 160 interesserte i dag møtes til nasjonal Ibsen-konferanse i Skien, er det utvilsomt en fare for at det hele kan ende i et fortærende ordgyteri. Tittelen på teatersjef Ellen Horns foredrag, «Leve Ibsen! Ibsen lever», lover i så henseende ikke godt. Men med erfaring fra Nationaltheatrets Ibsen-festivaler burde hun ha gode muligheter til å lande på en måte som fører oss framover. Mer spent er jeg på kulturminister Turid Birkeland og planleggingsminister Bendik Rugaas, for det Jaglandske hus er allerede stint av ord. (Måtte vi for øvrig slippe å høre mer om «huset», ordet er i ferd med å ødelegge all debatt her i landet.)
Det er første gang det arrangeres en nasjonal Ibsen-konferanse av dette omfang, og hensikten er å koordinere det som fins av Ibsen-initiativ, kort sagt få til en nasjonal handlingsplan for Ibsen-satsning i Norge. Bakgrunnen er en erkjennelse av forsømmelse. Til tross for Ibsen-festival og noen museumsklatter er det ingen rimelig sammenheng mellom interessen for Ibsen rundt om i verden og den nasjonale bruk og utnyttelse av hans verker. Det gjøres mer på Ibsen i andre land enn i Norge.
I en artikkelserie i Dagbladet for et halvt år siden pekte vi på dette misforholdet og på hvilke muligheter som fins. Et eksempel til å lære av hentet vi fra England og utnyttelsen av Shakespeare. Visst er det forskjell på Ibsen og Shakespeare og på England og Norge, men måten det satses på innen forskning, museum/utstillinger og teater, kan vi ta til oss som et lærestykke. Kjensgjerningen er at dersom det kommer en gruppe turister, forskere eller for den saks skyld teaterregissører til Norge for å få vite mer om Ibsen, har vi ingen steder å vise dem til. Det norske Senter for Ibsen-studier har en 0,2 forskerstilling! «Ring meg når dere har et senter vi kan reise til, da vil vi komme, både forskere og studenter i hopetall,» sa den britiske Shakespeare-eksperten Richard Cave til oss.
Å satse på Ibsen vil være som å forvalte og utnytte en skatt. Det vil være langt fra en konserverende kulturpolitikk, for skal kulturlivet være en framtidsrettet møteplass, må vi evne å forvalte det vi har med oss fra fortida. Hvis ikke blir framskrittet redusert til - og identisk med - et partinavn på høyrefløyen.

© Dagbladet