Komet- kvelder
Av FREDRIK WANDRUP
Hale-Bopp! For et vidunderlig navn på en komet. En stjerne med en hale av jazz. Hver kveld er vi ute og hilser på den, der den glir over den mørke og klare vårhimmelen.
«Hei, me-e-e-t!» roper toåringen og vinker opp mot himmelen. Niåringen har øynene klistret til en kikkert. Hun ser i detalj hvordan det gnistrer og spruter av brennende gass og støv bak kometen, som ble oppdaget av noen mennesker som het Hale og Bopp i 1995. Den er ganske nær oss, bare cirka 190 millioner kilometer unna på det nærmeste. Sett gjennom kikkerten er det nesten så man kan høre den frese. Hvor kommer den fra?
Jeg har sans for poesien i følgende observasjon fra Jeremi Wasiutynskis klassiker «Universet» (1963): «De fleste kometer er blitt iakttatt bare under et enkelt, forholdsvis kort besøk blant planetene. De dukker opp fra det interstellare mørke, nærmer seg solen på en meget langstrakt bane som synes å komme fra det uendelig fjerne og å vende tilbake til det uendelig fjerne - og forsvinner så uten å vise seg igjen.» Det interstellare mørke! Kometene oppstår i «uhyre fjerne egner av solsystemet». Det snakkes om en urtåke, der kanskje hundre milliarder kometer venter på å starte sin reise ut i rommet. En for en glir de inn i sin bane mellom planetene i vårt eget solsystem, der de enten påvirkes (særlig av Jupiter) og får en ny og kortere bane, eller fortsetter på sin elliptiske vei gjennom kosmos og følger solsystemets lover på sin egen, uortodokse måte. Små stjerner omgitt av en tåke som kalles «koma», alltid på vei tilbake til oss.
«Stjerner med utslått hår», kalte de gamle grekerne kometene. Kineserne oppfattet dem som børster, brukt av gudene til å feie himmelen fri for ondskap. Problemet var at de falt ned på jorda og utløste krig, flom, tørke eller andre katastrofer. En jødisk observatør kalte Halleys komet «et sverd på himmelen», og mente den forutsa Jerusalems undergang i år 70. Kometene har inspirert billedkunstnere og poeter, overtroiske sannsigere og ville apokalyptikere. Jules Verne skrev en bok om noen mennesker som ble ufrivillige «passasjerer» på en komet, og som måtte vente i to år før de nådde tilbake til jorda. «Det var et sælsomt liv!» utbryter en person hos Henrik Ibsen. «En sælsom skjæbne, kometens lig, der flyktig kom og svandt!»
«Hei, m-e-e-e-t!» roper toåringen ut i verdensrommet. Hale-Bopp; like full av mysterier som barnet, der det smiler mot lyset som lydløst blafrer forbi.

© Dagbladet