En gang i året fyller vi ut en komplisert angivelse av vår egen økonomiske situasjon. Senterparti-politikeren Gudmund Restad kan punktere troen på at vi har funnet det eneste riktige skatte-system.

Skatten din
Ut av intet står Norge midt i en skatte-debatt. Den domineres for en gangs skyld av en bred mistro til dagens skatte-system, fjernt fra den tradisjonelle og langdryge flikkingen som møysommelig har formet dagens skatte-system.

Av ARNE O.HOLM
Dagens system er formet dithen at de opprinnelige intensjoner er pulverisert til fordel for et system som honorer kreativitet og kriminalitet. Politisk moralisme har lenge forført norske lønnsmottakere til å tro at de alene gjennom dagens skattesystem opprettholder et velferdssamfunn. I dag er det bare delvis riktig. De statsfinansielle argumenter beveger seg på grensen til å bli en bløff. En stadig mindre andel av statens utgifter finansieres av skatt på inntekt, mens en stadig større skattebyrde veltes over på lønnsmottakere.
Ved siste budsjettoppgjør i Stortinget jonglerte finanskomiteen med summer som tilsvarer omlag halvparten av den statlige inntektsskatten. De gjorde det uten at de en eneste gang sto i fare for å sette velferdssamfunnet over styr. Korrigert for kostnadene ved å kreve inn skatten, både i form av rene kroner og i form av bortkastede arbeidsplasser, er den finansielle begrunnelse for statskatten relativt skjør.
Dagens skattesystem begrunnes videre med rettferdsbetraktninger. Alle som har studert forskjellen på kapitalskatt og skatt på lønnsinntekt, som har hatt kapasitet til å sette seg inn i fradragsjungelen eller apetitt til å fordøye politisk vedtatte skattefritak for enkelte næringsgrupper, vil vite at rettferdigheten i beste fall er omtrentlig.
Dernest har skattepolitikken en oppdragende rolle. Via selvangivelsen,- smak på begrepet -, oppdras vi til kollektiv samhandling til landets beste. Denne delen av skattesystemet er definitivt virkningsfullt og nødvendig, samtidig som det bare har virkning for de grupper som ikke dyrker svart-arbeid eller har mulighet til å bli kapitalbeskattet.
Dette er noe av bakgrunnen for at senterpartipolitikeren Gudmund Restad får et slags gjennomslag når han lufter det gamle forslaget om flat skatt. Han utfordrer et system så seiglivet at selv en debatt om rentetak sysselsetter norske politikere i årevis.
Gudmund Restad presterer det kunststykke å stjele en debatt som tradisjonelt eies av Høyre og Fremskrittspartiet. Han gjør det uten at noen kan mistenke mannen for å ville torpedere velferdssamfunnet, og han risikerer å få et politisk flertall med seg.
Det blir nok ikke et flertall for hans opprinnelige forslag. Til det inneholder forslaget om flat skatt for mange svakheter. Men Restad risikerer å mobilisere et politisk flertall som ønsker en grunnleggende skatte-debatt. Så langt står Høyre måpende på sidelinjen, mens både KrF og Venstre mobiliserer en viss entusiasme. SV kryper i tradisjonelle skytter-graver, men risikerer å måtte krype opp igjen dersom debatten klarer å avsløre svakhetene i dagens system framfor å torpedere enhver vilje til nytenking.
Det er noe befriende over en politisk debatt som stiller spørsmål med vedtatte sannheter, og som heller ikke tar utgangspunkt i rene næringsinteresser slik den norske skattedebatten tradisjonelt gjør. Tradisjonelt sett har Arbeiderpartiet hatt et politisk monopol på hva som er en riktig skattepolitikk. Finansminister Jens Stoltenberg har derfor alle muligheter til å torpedere debatten - hvis han vil.
På den annen side har han muligheten til å åpne Det norske hus for en grunnleggende skatte-debatt. Frykten for å skape arbeidsledighet blant de mange revisorer og advokater som lever fett på skatteplanlegging, bør i alle fall ikke være noe hinder.

© Dagbladet