Presidentene Clinton og Jeltsin holder toppmøte i Helsingfors. Utfallet kan bli avgjørende for Finlands og Sveriges framtidige forhold til NATO.

Helsingfors, i morgen
Verdens to mektigste menn møtes i morgen i Finlands hovedstad. En kneoperert Bill Clinton og en hjerteoperert Boris Jeltsin skal kjøpslå om NATOs, Europas og Russlands framtid. Faren er at det kan bli et nytt Jalta, hvor stormaktslederne deler den gamle verden seg imellom.

Av PER VASSBOTN
Valget av møtested er på ingen måte tilfeldig. Det er så nær Moskva at Jeltsin kan ta toget og unngå en slitsom flyreise til et annet kontinent. Men det foregår samtidig i Vesten, i et fast forankret EU-land som er så på nippet til å søke NATO-medlemskap at Jeltsin synes han må advare mot det i et forhåndsintervju med Helsingin Sanomat.
For finnene selv er valget av Helsingfors som toppmøtested viktigere enn bare den gratisreklame det gir en erfaren kongressby. Det trekker perspektivene tilbake til Helsingfors-konferansen KSSE, Konferansen om samarbeid og sikkerhet i Europa, som etter mange og lange år med diplomatisk tautrekking ble omskapt til den alleuropeiske organisasjonen for samarbeid og sikkerhet, OSSE.
KSSE var viktig for avspenning mellom øst og vest, men samtidig et nasjonalt finsk initiativ fra president Urho Kekkonen. Målet var å plassere Finland i et tryggere naboskap med Sovjetunionen. Tanken var å skape samarbeid der hvor konfrontasjon hadde rådd grunnen og sikkerhet der konfliktstoff måtte finnes.
Men Helsingfors-prosessen og resultatene av den var framfor alt et kald krigs-produkt. OSSE kunne ikke hindre regional krig og etnisk rensing på Balkan. Det er karakteristisk at i dagens nye sikkerhetspolitiske situasjon er det ikke ett eneste land som satser på OSSE som en holdbar alleuropeisk sikkerhetsordning.
For det er NATO som tilbyr sikkerhet. I det brede beltet av tidligere sovjetsatellitter fra Østersjøen til Svartehavet har forventningene om snarlig NATO-medlemskap vokst seg store. De nåværende NATO-landene har forlatt forsøkene på å by dem noe annet. Deltakelse i et uforpliktende nordatlantisk samarbeidsråd (NACC) og et noe mer forpliktende Partnerskap for fred (PfP) var USAs første tilbud. Men det var NATOs militære kollektive sikkerhetsgaranti, uttrykt i paktens artikkel 5, som var det attraktive. Det må gjerne betegnes som en uvanlig dårlig idé, men det er altså de gamle vasallstatenes egen. President Clinton satser på at den første bølgen av nye medlemsland tas inn i alliansen fra 1999, som ledd i feiringen av NATOs 50-årsjubileum.
For de tre tidligere nøytrale land, de ferske EU-medlemmene Østerrike, Finland og Sverige, skaper en utvidelse av NATO en ny situasjon. Derfor er åpen debatt om NATO-medlemskap ikke lenger tabu i noe land, men for Finland er naboskapet mot øst avgjørende. Forhåpningen om å bli fullverdig medlem av NATO er lagt til side inntil det er avklart hvordan Russland vil stille seg. Den gjentatte og obligatoriske NATO-motstanden fra Jeltsin og andre russiske ledere er ikke siste ord i saken. Ingen vet bedre enn finnene hvordan det fra russisk side hele tida skal forhandles og spilles. Når spillet er slutt og status må gjøres opp, kan Finland overveie sin situasjon.
Statsminister Paavo Lipponen har pekt på det paradoksale som kan være i ferd med å skje: At Russland gjennom de pågående forhandlingene med USA og NATO oppnår større medinnflytelse på den sikkerhetspolitiske situasjonen for nabolandene enn nabolandene selv har. Her kan det åpne seg en NATO-opsjon for både Finland og Sverige raskere enn noen i dag forestiller seg. Finlands veterandiplomat Max Jakobson har pekt på en annen mulighet: Den dag Østerrike finner seg "omringet" av NATO-land, må landet se seg om etter en vei ut av det sikkerhetspolitiske vakuum det er havnet i. Da er NATO-medlemskap det eneste mulige, og da følger nok Sverige og Finland etter, akkurat som da de tre landene søkte og fikk EU-medlemskap. Denne gang blir det kanskje Finland som søker og blir medlem før Sverige.

© Dagbladet