Det har ikke manglet sterk tro på at mordet på Olof Palme nå var oppklart, men hver gang det store apparatet av politi, medier og politikere er mobilisert, har det endt i fiasko.

Mord og myter
Det går en klar linje gjennom historien om de politiske attentat: De gir opphav til konspirasjonsteorier. Blir de ikke oppklart, lever de i all evighet. Men selv om de blir oppklart og motivet viser seg å være trivielt, vil det sitte en rest igjen: Sto noen bak som representerte en større sak?

Av GUDLEIV FORR
Dette har i høy grad rammet Palme-mordet. Olof Palme var en av vår tids mest kontroversielle politikere. I Sverige var han elsket og hatet, i det internasjonale samfunn var han et symbol på de små nasjonenes vilje til å komme til orde i en verden dominert av de store makter og de motstridende ideologier. I løpet av de 11 årene som er gått siden mordet, er det også kastet nytt lys over mytene om Olof Palme: Solgte ikke denne fredens apostel våpen for millioner til f eks India? Det ga opphav til nye myter.
Nå er man igjen falt ned på det primitive motiv og den enkle forbrytelse: Hat mot samfunnet for påstått urettferdig behandling. Man er tilbake til Christer Pettersson. Men om denne nye vendingen også leder mot den endelige oppklaring, er det høyst usikkert om det setter en strek for mytedannelsene.
For i den moderne medieverden er det ikke lett å vinne gehør for det enkle motivet når en statsmann er myrdet. Jan Guillou, som er en av dem som stadig blir utesket sitt syn på Palme-saken, har fortalt at TV-teamene helst vil høre teorien om at det var sikkerhetspolitiet som myrdet den svenske statsministeren. Andre populære teorier har vært dem som handler om at det ligger en internasjonal sammensvergelse bak med forgreininger til Irak, Iran eller India. Og sist det ble satt i gang et stort presse- og etterforskningsjippo, var det Sør-Afrikas sikkerhetspoliti som sto bak attentatet.
Slik sett er Palme-mordet som ethvert politisk mord. Fra Cæsar til Kennedy har konspirasjonene levd sitt eget liv uavhengig av de trivielle fakta. Det er nettopp skrevet en ny bok om mordet på den russiske generalguvernøren i Helsingfors i 1904, Nikolaj Bobrikov. Mordet på Martin Luther King får i disse dager en patetisk repetisjon fordi den dømte har antydet en sammensvergelse. Lee Harvey Osvald ble raskt tatt etter mordet på John F. Kennedy, men myter er spunnet videre også etter bindsterke rapporter som avviser dem.
Det fins selvsagt også kompliserte forhold bak attentat mot statsmenn. I den internasjonale litteraturen om dette kan man øyne fire ulike kategorier: For det første dreier det seg om morderen som higer etter berømmelse. Skuespilleren som drepte president Lincoln sa umiddelbart før mordet: «Når jeg forlater scenen, vil jeg være den mest berømte mann i Amerika...» For det andre gjelder det dem som myrder av idealisme, misforstått eller ikke. Mordet på Marat under den franske revolusjonen eller skuddene i Sarajevo i 1914 hører til her. For det tredje har vi mord som begås av en eller flere som føler seg urettferdig behandlet av samfunnet og gjør politikerne til syndebukk. Dersom Christer Pettersson og Lars Tingström myrdet Palme, havner dette mordet i denne kategorien. For det fjerde er det mord utført av leiemordere, som mot betaling eller etter politisk villfarelse myrder for andre.
Mordet på Olof Palme har lagt en klam hånd over den svenske offentlighet. Det skjedde i verdens mest moderne og strømlinjeformede land, der togene gikk i rute, der bilene var kollisjonssikre, der ingen behøvde å sulte og der alle var sikret utdannelse. Sverige var en moderne rettsstat, hadde et effektivt politi og en økonomi som hadde pekt én vei i 100 år: oppover. Med mordet på Palme var det som om den svenske modellen fikk et grunnskudd. Fra da av gikk det nedover med Sverige. Med et uoppklart mord på selve symbolet for det mønster Sverige var i verdenssamfunnet, begynte svenskene å tvile på seg selv. Skandalene rundt etterforskningen rev med seg minst en justisminister, Anna Greta Leijon, og flere embetsmenn enn selv Furre-saken hos oss.
Det er med dette som bakteppe man må forstå de traumer som er knyttet til Palme-drapet i den svenske offentlighet. Når det da til slutt kanskje viser seg å være trivielle sammenhenger langt fra kurderspor, Sør-Afrika-spor, Irak-spor, er det tvilsomt om det tilfredsstiller kravet til den endelige forklaring. Det er som om slike attentater ikke tåler å bli oppklart. For, som Leo Trotskij, selv en myrdet legende, har sagt: «Myrd en mann, og du sår redsel i tuseners hjerter...»

© Dagbladet