Opprøkk i selskapslivet
Du er selvfølgelig lei av å lese om det, men beklager: Vi lever i en ny jappetid, og denne gangen er det alvor. Folk som knapt nok kan lese en meny, bestiller «det dyreste dere har», drikker champagne til alle rettene, og betaler med penger de ikke engang har lånt.

Av KJETIL ROLNESS

Stadig flere nyrikinger søker innpass i det gode selskap, men de beste selskapene holdes privat. Så hvorfor ikke arrangere fester der folk kan betale et par tusen kroner for å føle seg som VIPer for en kveld? Firmaet Pure Entertainment har sett nisjen i markedet. Sossen har behov for å lufte langkjolene og smokingene oftere. Det gir en egen indre glede å kunne demonstrere sin tilfredshet i full offentlighet og skåle med andre nytelsesfeller, spesielt når det ikke foreligger noen annen anledning enn at kjøpefesten skal feires.
Derfor en galla-aften i Vika en helt vanlig søndag i mars, profilert som «The One Experience» - den eneste gangen i dette årtusen at supermodellen Helena Christensen og smørsangeren Tom Jones opptrer samtidig i Oslo! Et usannsynlig par, men sammen er de enda dyrere! Underholdning for hovedstadens Beste Vest skal nemlig koste, men ellers ikke kreve noe. Adm.dir. med frue kan innta setene i Konserthuset uten å frykte at noen ord eller toner skal gå over hodet på dem.
Og etterpå inntar man litt vått og tørt (1600 flasker musserende, 1000 flasker rødvin, 500 flasker hvitvin og 16000 biter med sushi, tapas, pasta, spekemat, ost og frukt), mens man diskré spotter kjendiser. Hviske, tiske... Er ikke det...? Joda, Geir Moen er der. Og John Fredriksen. Og... hei og skål. Gjestene kommer i julebordsstemning. Sedate meklere mingler med hippe frisører, rederfruer blir dus med lokale popstjerner. Alt foregår med den særnorske mangel på form. Hørte vi «pent antrekk»? Her er korte skjørt og lange skjørt, KappAhl og Versace. Klesbaron Ola Mæle stiller med åpen, hvit skjorte til smoking, Jahn Teigen er beige og semsket, et par negresser vekker oppsikt - eller snarere gjennomsikt - med svarte blondekjoler. Linda Johansen pluss platåhæler og håroppsats måler nesten to meter, og timeglassformes av en korsettkjole med pelsbeslag. Riktig tappert smiler hun mens to bredbeinte brunetter veksler på å fotografere og posere sammen med pornomamma. This is showbiz på folkets premisser. Ingen tar seg selv høytidelig, og de fleste stiller opp på det meste. P4 og NRKs underholdningsavdeling jakter på sin bit av kveldens noe magre kjendiskake. Se og Hørs hoffreporter Kjell Arne (sic) er gjestelistens mest kongelige. (Alle andre har etternavn.)
Joda, det er en hyggelig fest, og joda, det er forferdelig dekadent. Å gi en bortskjemt dansk pike to hundre tusen (eller der omkring) for å spankulere tre ganger over et podium, kan neppe anses som bidrag til en bærekraftig utvikling. Da er det ganske annerledes å heie på norske gutter langs skiløypa. En gjenoppstått japp tar seg langt bedre ut i nikkers og lusekofte enn med smoking og sigar. Kledelig norsk og beskjeden kan han sløse og fråtse på sin klients regning. Nordmennene har som kjent de beste smørerne. Hvor mange betalte egentlig selv for moroa i Trondheim? Utenom løypene var VM på ski en forkledd firmafest for forretningsforbindelser. Pengene flyter rundt i norsk næringsliv, bare ikke til dem som trenger næring.
Synlig smøring kalles sponsing. I Konserthusets foajé har Ford plassert en blankpolert ny modell. Barene er rene reklamestands for viner, softdrinker og babychampagne. Du har ikke følelsen av å ta et glass, heller å prøvesmake et produkt. Kommersen tar ingen diskresjonshensyn, og klientellet lar seg da heller ikke affisere av at festlokalet likner en varemesse.
Men intet av dette angår Tom Jones, der han vrenger sin slitne sjel utover benkeradene. Vi blir vitne til et lite under: En tilårskommen bøtteknott - 56 år og 1,64 på strømpelesten - med brunkremhud, permanent, rysjer i skjorta og litt for påtrengende bule i buksa, greier gjennom et tykt lag av kitsch og schmaltz (som han selv ynder å smøre) å synge så gåsehuden brer seg i salen. Smøresanger, ja visst. Men også en s oul sanger av format. Som forkynner av hjertets evige savn forvandler han ansamlingen av festkledte kremmere til en hengiven menighet - åndeløst lyttende under balladene, opp på dansefoten under rock'n'roll-nummerne.
Den unge, ubarberte forretningsmannen som sitter rett foran oss, lar seg imidlertid ikke bevege. Kjell Inge Røkke er på konsert, men ikke på fest. Null røkke'n'roll. Selv når Tom kiler våre smilebånd som verst, fortrekker verdens rikeste fisker knapt en mine. Derimot snur han seg et øyeblikk og ser måpende på gjengen bak som skåler i medbrakt musserende, og synger og vrikker til ære for Stemmen fra Wales.
Følte milliardæren seg i dårlig selskap? Var «årets mest eksklusive show» likevel en nedtur etter Kjell Bekkelunds avskjedskonsert et par dager tidligere, som tiltrakk de øverste toppene innen politikk og finans, inkludert statsministeren? Da Røkke satt på første rad i samme sal - selveste «gullrekka» - ved siden av prinsesse Astrid med gemal, og sponset den påfølgende festmiddagen på Hotel Continental sammen med Rimi-Hagen?
For oppkomlingene har omsider lært å bytte penger i prestisje. Status er som alt annet om dagen til salgs. Før i verden måtte en familie tilhøre overklassen i generasjoner før den fikk standsæren. Nå holder det å samtale med Gudmund Hernes over hvitvinsglasset for å omtales som «Kultur-Røkke» i landets største ukeblad. Glem smaken, innsikten og dannelsen. Det er likevel bare spesielt interesserte som kan vurdere den slags. Ingen bryr seg om hva slags lesestoff du har på nattbordet, bare du kan sno deg fram til styrebordet, for da kan du få hvem som helst til bords. Underveis garanterer pressen fyldig dekning hver gang du anskaffer et nytt trofé.
Hans Geelmuyden påsto nylig at Norge går så bra at selv idioter tjener penger. Kanskje vi heller bør bekymre oss over at rikinger vekker beundring selv om de skulle være idioter? Eller at de ikke bruker overskuddet til noe mer allmennyttig enn et privat fotballstadion, som krever ti millioner i årlig støtte av en kommune som må legge sine pleiepasienter klokka to, og servere dem grøt til frokost og kvelds fordi det tar for lang tid å smøre skiver? Denne skjevheten, som ikke ser ut til å plage den superoptimistiske suksessbedriften Norge, ble Røkke faktisk påminnet om denne Vegas-kvelden i Vika.
Festprogrammet kunne ikke fått en mer selsom åpning. Morten Faldaas trådte alene fram i rampelyset som loslitt tigger med brukket skistav, plastposer med tomflasker og lue med norsk flagg på. Han stavret storøyd fram langs catwalken til tonene fra «Cinema Paradiso» og forsvant ut i salens mørke, idet moteshowet startet med dunder og brak. Hva var budskapet? Slik så Ola ut før - nå går vi i designerklær? Glem ikke å sende penger til Kirkens Bymisjon? Eller var det Askeladden vi skulle se? Faldaas har spilt Askeladden på teatret, og Røkke har til stadighet blitt sammenliknet med nasjonens kjæreste eventyrskikkelse.
Det er nok vel flatterende. Askeladden sanket på skrot som ingen andre så verdien i. Røkkeladden handler aksjer. Askeladden målbandt prinsessen med sitt gode humør og kvikke tunge, og fikk henne samt halve landet og riket attåt. Røkkeladden er derimot i gang med å kjøpe halve kongeriket for å målbinde hele folket. Om han lykkes, avhenger av hvilke egenskaper vi lar oss imponere av, hvor lenge vi greier å sette pris på noe som ikke lar seg børsnotere.

© Dagbladet