Vi lever i stor politisk fattigdom. Ingen presenterer visjoner, og regjeringen administrerer innenfor trange rammer satt av en aggressiv opposisjon.

Uten mål og visjon
Det norske hus er en død metafor. Den forsvant med statsråd Terje Rød-Larsen. Regjeringen Jagland fortsetter som et administrerende kollegium. Og opposisjonen er opptatt av kontroll og setter snevre grenser for regjeringens handlingsrom. Men verken posisjon eller opposisjon presenterer noen visjon for framtida.

Av GUDLEIV FORR

Slik fortoner norsk politikk seg vel fem måneder før stortingsvalget. Her er ingen som med kraft og autoritet tenker nye tanker, ingen som svarer på hvordan det norske samfunn skal se ut, hvor og hvordan vi skal bo, hvilket forhold vi skal ha til verden omkring oss, hvilke teknologiske valg vi skal ta, hva vi skal leve av, bortsett fra oljen. Det finnes rett nok et tyngdepunkt i norsk politikk også i denne situasjonen, nemlig Det norske Arbeiderparti, men det fungerer på en lammende måte fordi det er dømt til å styre uten å vite hva det vil med Norge.
Regjeringen Jagland hadde tatt mål av seg til å sette på dagsordenen de spørsmålene som det etterindustrielle samfunnet reiser. Den ville markere avstand til forgjengernes visjonsløse politikk, fra Willoch til Harlem Brundtland, og tok opp problemstillingene fra f. eks. EU-kampen til drøfting: Hvordan demokratisere demokratiet, hvordan bevare velferdsstaten slik at den tjener det gode liv, hvordan møte de økologiske utfordringene med en adekvat teknologi?
Men samråderetten og rådene som skulle møte demokratiutfordringene er blitt rene propagandajippoer for statsministeren. I stedet for desentralisering, skjer en styrking av det sentrale apparatet. Miljøsatsingen drukner i en strid om gasskraftverk og stadige brudd på CO2-<137,1995/2/22,I,>2-tallet minskes og settes ned.forpliktelsene.
I Nytt Norsk Tidsskrift, som foreligger i disse dager, reflekterer Høyres ideolog og historiker Francis Sejersted over denne situasjonen. Han konstaterer at det er en sammenheng mellom den visjonsløse politikken og utviklingstrekk ved de politiske institusjonene. Det parlamentariske systemet fungerer ikke som forutsatt og Sejersted sammenlikner med den før-parlamentariske embetsmannsstaten, da regjeringen tapte sin kraft og ledende posisjon, og bondeopposisjonens politikk var å gjøre livet surt for statsrådene.
De politiske partiene gjenspeiler en sosial og politisk virkelighet som er passert. De reflekterer ikke de skillelinjene som angår folkestyre og velferd og utfordringene fra en stadig mer ressursødende og forurensende industri, internasjonaliseringen av kapital og produksjon og den globale sysselsettingskrisen. Fordi partiene strever med sin identitet, er de blitt saksorientert og ute av stand til å presentere en helhetlig politikk for framtida. De er i ferd med å bli irrelevante for store velgergrupper, noe som bl. a. kommer til uttrykk i tilbaketrekking fra de etablerte demokratiske institusjonene, hevder Sejersted.
Og jeg legger til: Hvor er i dag moderniseringsmiljøet? Statsminister Jagland snakker nok mye om teknologi og framtid, men han har et sentimentalt forhold til tradisjonalismen. Han gjennomførte moderniseringen i partiet i 1980-åra, men den var ikke original. Den var rettet mot standarder andre partier allerede hadde satt: Mer åpenhet både i partiet og i samfunnet. Nye grupper er nok trukket inn i statsforvaltningen, sosialøkonomenes monopol er brutt. Men de har ingen stemme som formulerer visjoner for framtida. Som statsminister lytter Jagland til LO-sjefen Yngve Hågensen. De unge i partiet er mest opptatt av når de kan aksle trøya som politisk sekretær som starten på en politisk karriere.
Men lederskapets fravær er om mulig enda mer påfallende på opposisjonssiden. Initiativet er overlatt en politisk løsgjenger som Per Olaf Lundteigen og en populist som Carl I. Hagen. I Høyre venter man åpenbart på den aldrende Inge Lønning. Sejersted etterlyser en sprengning av de etablerte politiske partiene. Han tenker seg trolig et stort liberal-konservativt parti i midten, der deler av Arbeiderpartiet, Høyre og mellompartiene med en tyngde i Senterpartiet utgjør stammen. Foreløpig må det bli en drøm, og det er dessuten noe selvmotsigende i visjonært konservativt parti.
Terje Rød-Larsen presenterte regjeringen Jaglands program som noe «revolusjonerende og dramatisk». Men norsk politisk og kulturell debatt denne vinteren handler om forståelsen av 2. verdenskrig og arven etter Einar Gerhardsens ettpartistat. Det er unektelig en diskusjon som ligger på etterskudd i forhold til de problemene som reiser seg ved inngangen til et nytt årtusen.

© Dagbladet