Jensen og jazzen...
Av FREDRIK WANDRUP

  Axel Jensen er en overraskelsens mann. Det er ikke noe nytt at han liker jazz, men få visste at han som 16-åring skrev en roman som faktisk het «Jazz». Den som vil vite mer om dette, bør lytte til radioens P2 i dag, klokka 13.00, med reprise 21.30. Da sendes det første av fem programmer der Axel Jensen selv vil lese opp fra sitt ukjente manus og ellers fortelle om sitt livslange samliv med jazz-musikken.
   Den første jazz-romanen som ble skrevet i Norge, skal ha vært musikeren Otto Waldemar «Bobben» Hagerups bok «Trommeslageren. En trommeslager pakker kofferten», utgitt i 1946. Siden har ingen sett den, for å si det slik. Boka er mer eller mindre umulig å oppdrive. Derimot har jazzen dukket opp i enkelte norske bøker, både på godt og vondt.
  I «Lasso rundt fru Luna» (1954) lar f.eks. Agnar Mykle Ask Burlefot, riktignok ikke helt edru, framføre følgende synspunkter på fenomenet saksofon:
- En sjaksofon er en blikkdåse med høl i. Vår tids mest populære instrument er en blikkdåse med høl i.
Burlefot sitter for anledningen på en danserestaurant sammen med sin gode venn Kvase, og Ask fortsetter, litt tankespredt:
- Det er derfor den er blitt så populær.
- Hvorfor, sa Kvase.
- Fordi den skriker. Saksofonen skriker høyere.
- Høyere enn hvem, sa Kvase.
- Høyere enn menneskene, sa Ask.
  Men i 1959 forførte Axel Jensen hele nasjonen med romanen «Line», i seg selv en slags jazz-symfoni i flere satser, med et språk som buktet og vred seg gjennom lufta som endeløse saksofonsoloer, inspirert av den muntlige ledigheten i språket til diktere som Henry Miller og Raymond Chandler. Jensen hadde faktisk forsøkt seg som musiker selv, på piano i en duo som ellers besto av Kåre Grøttum på gitar. De skulle debutere på Ula Strandhotell i Vestfold, men huset brant ned. Etter dette nøyde Jensen seg med å skape klanger av ord, og hvem kan glemme følgende jazz-konsert på Oslo Vestkant i «Line»:
  «Pastorn's hode hyllet i røyk. De lange, knoklete fingrene maner jazz, mens Atom-Jørgen med det hvite månefjeset og gressplenhåret visper og stanker og en hulbrystet type med tjukt av overmodne filipenser i pannen ånder frem noen brustne toner på en barytonsaksofon som gir inntrykk av å ta strupetak på ham. Bassisten, Krølle, har triste fiskeøyne med mye rødt øyekjøtt. Han krummer seg over bassen og synger med hes subberøst:

For når'a går
så blir'a sår,
imellom juuuuul og nyttår...»

© Dagbladet