Hvisking - og rop
Av INGER BENTZRUD

Da den ulykksalige Rushdie-saken overlevde sin åtteårsdag for en drøy måned siden, orket knapt noen å ytre seg. Et par rutinemessige fordømmelser av det iranske presteregimet på lederplass i norske aviser - ja, men ingen harmdirrende kronikker, ingen heftig debatt, ingen høylytte krav om diplomatisk brudd med Iran. Stillheten dominerte.
Bare Axel Jensen ropte svakt. På 65-årsdagen, som nesten sammenfalt i tid med fatwaens åtteårsmarkering, hadde den alvorlig syke og sengeliggende Jensen mistet stemmen. Kan det iranske ambassadepersonellet på Drammensveien i Oslo nå glede seg over at den siste motstands røst endelig er forstummet?
Kan svenske Jan Myrdal, norske Iver B. Neumann og andre hjemlige kulturrelativister puste lettet ut over at det fornærmelige maset om islamister og ytringsfrihet endelig forsvinner? Ikke så lenge Jensen finnes. Nå har mannen som i 1994 åpnet sleivkjeften i boka «Gud leser ikke romaner. En vandring i Salman Rushdies verden», samlet sin ferskeste fatwapolemikk i en debattbok med den rungende tittelen «Den øredøvende stillheten».
Mange av Jensens utfall er altså kjent stoff, men i samlet fasong slår det en hvor ellevilt komisk det er. Kan man le av en fatwa? Kan man annet enn le av f.eks. sultan Mehmeds fatwa mot kaffe som ble utstedt på 1500-tallet? De troendes forsamling var så kaffetørste at de rettferdiggjorde inntak av koffein ved å henvise til den oppkvikkende effektens mulighet til å forlenge aftenbønnen. Altså proklamerte man en mot-fatwa som la sultanens kaffe-fatwa død og maktesløs. Hører dere, Khomeini-kloninger: En mot-fatwa!
Axel Jensen har en befriende respektløs holdning til det han kaller «turbankledde esketroll» som spretter opp i hver krik og krok av Islams Hus og proklamerer fatwaer for å kverke brysomme naboer. Om det største esketrollet - ayatolla Khomeini selv - blir vi påminnet hans kjærlighetsdikt, utgitt i et opplag på 200000 etter hans død i 1989:
«Frigjort fra selvet/
slår jeg på blasfemiens tromme,/
Jeg lengter etter vinbegeret fra den
Elskedes hånd./
Jeg er som et brennende strå,
et insekt trukket til lyset/
Den smussige kappen og hykleriets
bedeteppe,/
skal jeg sønderrive dem?/
Hold vinstuens dør åpen dag og natt,/
jeg er trett av moské og skole./
Under respektløsheten framtrer Axel Jensens dypt alvorlige anliggende: Salman Rushdie har med «Sataniske vers» gitt oss en enestående sjanse til å besinne oss på vår egen kultur. Den bør benyttes, for det er ikke sikkert vi fårså mange flere.

© Dagbladet