Fremskrittstankens triumfer har regelmessiug skapt sin negasjon. Sauen Dolly har skremt ikke bare politikerne, men også opinionen, slik det går fram av en meningsdmåling i dagens avis.

Frykten for Dolly
Påsken er den høytid da lammet får en spesiell betydning for mange. I år går kanskje tankene til sauen Dolly. Den representerer trolig det største vitenskapelige sjokk i vår tid, på linje med bomben over Hirosjima i 1945. Det har skaket opinionen, og sendt bølger inn i Det norske storting. I løpet av en time vedtok det forbud mot kloning. Men det er intet nytt at framskrittet møtes med frykt og pessimisme.

Av GUDLEIV FORR
Men Dolly har satt verden på ende. I aviser og magasiner verden over har historien de siste ukene fylt spaltemetre. Det dreier seg som fantasieggende saker. For forskerne er det et kvantesprang, for filosofer og etikere en moralsk utfordring, for folk flest noe skremmende og for religiøst troende et anslag mot skaperverket: prøver mennesket igjen å spille Gud?

Fra Washington til Bryssel, fra Oslo til Roma stilles politikerne overfor det grunnleggende spørsmål: Kan dette tillates? Bør forskerne stanses, eksperimentene innstilles og Dolly bli den eneste Dolly, både som sau og som tenkt menneske? Våre egne trengte bare noen minutter til å si nei til slike eksperimenter. Andre spør om det er riktig å stanse slik forskning, også det ut fra verdier vi setter høyt, nemlig hensynet til forskningens og tankens frihet. Andre lurer: Er det mulig å stanse det som er startet?

Slik er Dolly blitt en anledning for verdenssamfunnet til å stoppe en stund og tenke igjennom hva vi driver med og hva vi vil med alt vi driver med. Oppdagelsen av fusjons- og fisjonsenergien i atomene var en hendelse av samme betydning og har vært drøftet som etisk og politisk spørsmål i 50 år. Muligheten for at vi er i ferd med å ødelegge naturen med gasser og annen kjemi reiser tilsvarende fundamentale og eksistensielle problemstillinger. Kanskje er det viktigere å redde Nordsjøen fra den totale fiskedød enn å redde framtidige Dolly'er fra å bli skapt?

Men Dolly har gitt alle verdens pessimister noe å glede seg over. Det er intet nytt i menneskenes historie at store vitenskapelige sprang blir mottatt med frykt for følgene for individ og samfunn. Det er like gammelt som sivilisasjonen selv. Ja, det ser ut til at den selvkritiske refleks er en del av denne sivilisasjon. Men det var med opplysningstidas ideer at nedgangsstemninger virkelig ble interessant som motstykke til den dominerende framskrittstro som da slo igjennom.

Med opplysningstida kom forestillingen om at tanke og natur gikk sammen for å sikre menneskeheten evig framgang. Troen på den perfekte tilværelse ble utviklet og den uavvendelige dødelighet ble nær sagt opphevet. Svaret på dette var Rousseaus påstand om at sivilisasjonen i seg selv var ødeleggende for menneskene. Og Malthus regnet seg til at befolkningsveksten i det industrialiserte samfunn måtte føre til et evig liv i sult, sykdom og elendighet.

I de par århundrene som er gått har filosofer og andre tenkere utviklet store tankebygninger om forvitring og degenerasjon i kjølvannet av de dramatiske vitenskapelige sprang. Denne pessimisme har i vårt århundre fått næring av de store sivilisasjonssammenbrudd, den totale krigs ragnarokk, holocaust og andre folkemord. Om framstegstanken kan beskrives som den sekulariserte drøm om himmelriket, har helvete og apokalypsen framstått i menneskeskapt versjon gjennom vår tids totalitære diktaturer, frykten for atomkrig og miljøødeleggelser. Frykten for hva genforskning og kloning kan føre til er en naturlig fortsettelse av dette.

Men mens mellomkrigstidas sivilisasjonspessimisme sprang ut av en konservativ posisjon, er vår tids pessimisme like gjerne kommet fra venstre. Det gjelder ikke minst frykten for atomkrigens mareritt eller miljøødeleggelsenes trussel mot tilværelsen. Stortingsvedtaket mot kloning ble nok initiert av Kristelig Folkeparti, men ble sterkt applaudert av SV.

Bør vi frykte Dolly og det som kan komme? Vi bør i hvert fall ikke gjøre som Stortinget og rope på forbud når vi står overfor vitenskapelige framsteg. Tankens og forskningens frihet er en større trygghet enn forbud for at slike sprang blir til gagn for menneskene og ikke truer deres eksistens. Noen politikere trodde de kunne stanse Internett med lov for noen år siden. Jeg tror deres tilro til at politi egner seg til å stanse videre framsteg i genforskningen, er like umulig. Det er virkelig å sette seg i gudenes sted.

© Dagbladet