Finne på seg selv
Av HARRIET EIDE

Kan man nappe et par minutters oppmerksomhet og skrive noen linjer bare om noe som gjorde en glad? En opplevelse av skrivekunst.
Noen sendte meg et for meg ukjent tidsskrift. Det må ha vært den lystig-gule forsiden med en fortryllende Tove Jansson-tegning som fikk meg til å bla og lese straks, og ikke legge det i den voksende bunken av ting man skal gjøre noe med - en dag.
Horisont heter tidsskriftet, er finsk og handler om barnelitteratur. Blant mange gode navn fester jeg meg ved svenske Ulf Stark, en av mine yndlingsforfattere.
«Jag hittar på mig själv,» heter artikkelen hans som begynner en kveld i 1985, mens hans fire år gamle sønn sitter og venter på en bok han har bestilt av sin pappa. Den skal være ferdig til kveldsgrøten og skal gå på rim. Hovedpersonen i bestillingsverket får navnet etter Ulf Starks avholdte kollega Elmer Diktonius, en dum person i fortellingen blir oppkalt etter en barnebok-kritiker som har gitt ham dårlig kritikk. Slik sitter han og finner på, og snart er tankene på avveie.
Tilbake i barndommen da han begynte å dikte opp ting. Blant annet at han var flink på skolen. «Det har du etter meg,» sier hans snille pappa som ikke vet at guttungen er god til å forfalske underskriften hans når sannheten kommer på karakterkortet. Han blir naturligvis avslørt, rømmer, gjemmer seg i en sandkasse langs en landevei til politiet finner ham. Men han lurer politiet også, til feil adresse en sein natt, der de vekker en sinna dame som aldeles ikke vil være hans mamma.
Hvordan gikk det så, spør han seg selv i artikkelen? Jo, han fortsetter å dikte sin verden. Skulker skolen for å gå på biblioteket, der han en dag treffer en rar, hvithåret mann med trøtte øyne. Han ser ut som en hund i dress.
Det er Ivar Lo-Johansson som forteller at han mest skriver om seg selv.
«Det skal jeg aldri, jeg skal bare finne på,» sier Ulf.
«Det kan man gjøre uansett,» sier forfatteren.
Artikkelen gir et fascinerende bilde av veien til et forfatterskap som begynner på ordentlig med en førstepris for beste ungdomsroman. Han flanerer gjennom tanker om barnelitteraturens manglende plass hos sprenglærde kritikere, han innleder en samtale med portrettet av August Strindberg på forlaget Bonniers høstfest. Før de strøk barne- og ungdomsforfatterne fra gjestelisten.
Det har ikke hindret Ulf Stark i å fortsette å finne på. Han kan rett og slett ikke la være. Heldigvis.

© Dagbladet