Velferdsstatens narr
Av DAG KULLERUD
  Tirsdag kveld, i beste sendetid på TV, ble velferdsstaten forvandlet til storslått underholdning med Ingeborg Sørensen, i hovedrollen som narr. Når denne oppstasede damen makter å provosere norsk offentlighet, sier det mer om utviklingen av det vi kaller velferdsstaten enn om henne. I reportasjen fra veldedighetsballet på Grand Hotel avslørte hun ikke seg selv ufrivillig, tvert imot, hun utleverte seg med vitende og vilje som den hun er: «Jeg er fornøyd med programmet,» sier hun. Ingeborg Sørensen mener NRKTV ga et riktig bilde av henne og Valentine-gjengens veldedighet. Det var deler av vårt samfunn og vår velferdsutvikling hun avslørte, høyst ufrivillig.
   Én ting er at den offentlige fattigdommen innenfor sentrale samfunnsområder er så åpenbar at det gir ingeborgene mulighet til å gjøre skamløs entré i velferdsstaten, noe annet og på sikt langt farligere er hvordan veldedighetens glitter blender for noe av det mest elementære i vårt demokrati, nemlig at vi alle er borgere med rettigheter. Disse rettighetene gjelder særlig de svakest stilte, de som har behov for hjelp. På en rekke vitale områder har vi ikke innført minstenormer som kunne sikret disse rettighetene. Når det blir flere trengende og når nød og velferd i tiltagende grad settes ut på anbud, ja, så åpnes veien for ingeborgenes narraktige show.
  I mitt leksikon er narren beskrevet som et menneske som utmerker seg ved lattervekkende, tåpelig eller forfengelig oppførsel. Etter å ha lest kommentarene til TV-programmet, kan det ikke være tvil om at det var nettopp i den rollen Ingeborg Sørensen framsto for mange. Og det er i og for seg en sunn reaksjon: I hennes møte med eldre på Ammerud-hjemmet var tanken på at hun sto overfor likeverdige mennesker med rettigheter bortimot fraværende.
Men det er som narr hun er interessant, det er i hennes ufrivillige provokasjon hun framstår som speil.
  At Kirkens Bymisjon eller andre frivillige organisasjoner tar imot penger fra rike, kan vanskelig klandres. Innenfor romslige grenser kan de ikke begynne å granske givernes motiver eller moralisere over deres liv og levnet. Men akkurat i dette tilfellet må Bymisjonen ha vært i en knipe. For samtidig som pengene kommer godt med, kan da giverens utbasunerte hyllest til egen godhet umulig være særlig kristelig?
  Narrens speil blendermange veier.

© Dagbladet