Regjeringen kan havne i en alvorlig knipe når den skal avgjøre kjempefusjonen mellom Storebrand og Kreditkassen. Vil Arbeiderpartiet gi opp den statlige kontrollen over våre to store forretningsbanker?
Gigant med problem
Hva sier Jens? Det var det spørsmålet vi alle stilte oss da vi kom ut fra Konserthuset i går formiddag og hadde hørt sjefene i Kreditkassen og Storebrand legge fram sine fusjonsplaner. Det var ikke Jens P. i Orkla vi tenkte på, men Jens i Finansdepartementet.
Av ARNE FINBORUD
For det er finansminister Stoltenberg som nå skal avgjøre om to av de største finansselskapene våre skal få lov å slå sine mange milliarder sammen til en gigant her hjemme. Christiania, som det litt nostalgisk skal hete, blir ingen smågutt i Norden heller. For nå er Norden hjemmemarked, og da må man ha finansiell ryggrad til å møte konkurransen på dette markedet. Det fortalte Borger Lenth oss på pressekonferansen.
Han satt ved siden av Åge Korsvold, som blir toppsjef i Christiania med Lenths etterfølger Tom Ruud som nestsjef. Lenth selv kan trekke seg tilbake til nykjøpt gard i de dype østerdalske skoger etter å ha gjenreist Kreditkassen fra japperuinene og vært en drivkraft bak fusjonen med Storebrand. Men det vil nok ta lang tid før han melder seg inn i Senterpartiet igjen.
For det er liten tvil om at de mektige folkene bak fusjonen i går slengte en brannfakkel inn i norsk politikk ved inngangen til valgkampen. Liknende saker har jo skapt opprørske tilstander tidligere, og dette er en langt større affære. Da UNI og Storebrand fusjonerte, ble politikerne tatt på senga. I kampen om Vital spilte Høyre en spesiell rolle. Partiet ønsket spredt eierskap og større konkurranse, og motsatte seg fusjon både med DnB og nederlandske Aegon. Men denne gangen er Høyre langt mer velvillig stemt, selv om det blir mye mer makt konsentrert i Christiania. For nå trenger statskontrollerte DnB konkurranse. Men viktigst er det at staten taper sitt eierflertall i Kreditkassen på kjøpet. I Christiania blir Jens Stoltenberg sittende med bare 26 prosent eierskap, og blir som en mer alminnelig aksjonær å betrakte.
Men det er her Arbeiderpartiet får problemer, og da særlig Thorbjørn Jagland selv. For Jagland har konstruert en slags sosialdemokratisk begrunnelse for at staten skal eie mer enn halvparten av både DnB og Kassa. Det skal sikre stabilt eierskap, men først og fremst skal det hindre utlendingene i å kjøpe opp våre to største forretningsbanker. Dette har Jagland sagt så mange ganger, at det er blitt en del av partiets program. Derfor var Borger Lenth på svært tynn is i går da han hevdet at fusjonen ligger innenfor de aksepterte politiske rammene.
Men hva gjør så Jens? Antakelig er fusjonen klarert med ham og dermed med Jagland på forhånd. Det er bortimot utenkelig at statens representanter i Kreditkassens styre ikke har holdt Stoltenberg orientert om disse enorme planene. De må ha fått grønt lys av sin oppdragsgiver. Men Stoltenberg må ta pliktløpet innom Stortinget, for dette dreier seg om en dramatisk endring av strukturen i vår finansnæring. Først og fremst vil det bety maktkonsentrasjon. Men hvordan skal Arbeiderpartiet forklare at de vil gi fra seg kontrollen over Kreditkassen?
Det er her Jagland vil havne i ei knipe, og han møter sine egne argumenter med et smell. Et kvart eierskap i Christiania kan ikke hindre at utlendinger kjøper opp resten, selv om det blir vanskeligere å angripe giganten Christiania enn Storebrand og Kassa hver for seg. Og når staten frivillig gir fra seg majoriteten i en av de to storbankene, rakner begrunnelsen for å beholde kontrollen med DnB også.
Trøsten får være at det aldri var meningen at disse bankene skulle være statseide. De bare falt i fanget på Sigbjørn Johnsen. Etterpå begynte så folkene rundt Thorbjørn Jagland å pusse støv av gamle prinsipper og spente en sosialdemokratisk himmel over eierskapet. At det i tid falt sammen med EØS-avtalen og de åpne kapitalgrensene, spilte selvsagt også en rolle. Men nå må partiet legge sine ideologiske kort på nytt. Det har de mektige finansmenn sørget for.