Høyre er uten makt, politikken er like eggende som en bruktbil og lederen mangler karisma. Jan Petersen har seks måneder på seg til å endre alt dette. Første hinder er Høyres landsmøte som åpner i dag.

Med stivt blikk

Jan Petersen har tatt på seg en bør han bærer med utpreget pliktfølelse og seig disiplin. Han har selv sagt at han har blikket stivt festet på stortingsvalget i høst. Nå er målet påtrengende synlig og Høyre-lederen må innfri. Men Høyres mulighet til makt kan bare oppnås gjennom et under ved urnene, eller ved at alle andre alternativer faller sammen. Petersen skal nok få god bruk for sitt jevne humør.

Av JOHN OLAV EGELAND
  Mangelen på sevje og saft i Høyres organisme skyldes selvfølgelig ikke Jan Petersen alene. Problemene har hopet seg opp gjennom flere år. Det viktigste er at partiet ikke har utviklet noen politikk for det post-industrielle samfunnet. Høyre er fremdeles mest opptatt av å fremme og reparere vekst- og industrisamfunnet. Mens nye samfunnsproblemer trosser den klassiske venstre/høyre-aksen, sitter partiet fast i et politisk hovedmønster som ble lagt allerede på 20-tallet. De liberale og verdikonservative pulsslag i partiet slår lavt og ujevnt. Høyre favoriserer de store industri- og finansgruppene og neglisjerer hæren av små og selvstendig næringsdrivende. Enkeltmenneskets frihet forvrenges til kapitalens uavhengighet. Kort sagt: Høyre sitter på balkongen i en drabantby fra seksti-tallet og skjønner ikke hva som skjer.
  Jan Petersens lederskap er først og fremst et resultat av at partiet har mistet nesten en hel generasjon med politikere. Etter at Erling Norvik og hans støttespillere heiv seg i kalosjene og erobret plass for Høyre i distriktene, fremsto en lang rekke politikere med potensiale. Nå er de alle ute eller i kulissene: Arne Skauge, Kaci Kullmann Five, Johnny Bernander, Terje Osmundsen, Kristin Clemet. Høyre har verken klart å ta vare på sine talenter, eller å skape varig fremgang av den høyrebølge som ble skapt etter radikaliseringen av Arbeiderpartiet på 70-tallet. At partiet har en oppslutning på rundt 20 prosent på meningsmålingene, skyldes nok mer regjeringens problemer enn Høyres profil.
  Det er regjeringsspørsmålet som skaper de største problemene for Høyre. Partiets historie viser at det bare kan oppnå makt ved å samarbeide mot sentrum. Det var en grei resept så lenge sentrum befant seg trygt i den borgerlige leir. Men i dag har Arbeiderpartiet overtatt sentrumsrollen med en politikk som på viktige områder likner Høyres. Resultatet er at Høyre er omringet på alle kanter. Et radikalisert Senterparti stenger for den tradisjonelle koalisjonen, Arbeiderpartiet er utpekt til hovedmotstander og bak Høyres rygg herjer Carl I. Hagen med tenner og appetitt som en gjedde og verbal slagferdighet som en stand-up komiker.
  Slik er Høyre og Jan Petersen blitt påsatt politiske håndjern. Skal partiet bryte lenkene og få smake på makten, må en rekke politiske variabler falle sammen. De viktigste er at Arbeiderpartiet taper valget og at Høyre styrker sin posisjon betraktelig. Dernest må det bli sammenbrudd i regjeringsforhandlingene mellom Senterpartiet, Kr.F. og Venstre. Først da går det - kanskje - en invitasjon til Høyre. Dette er i hovedtrekkene også Petersens eget scenario. For en partileder med ambisjoner om makt, er dette et mareritt.
  Høyres landsmøte vil i dag gjøre maksimalt for å vise at partiet ikke er nede i knestående. Lederen vil bli hyllet og opposisjonen vil nøye seg med markeringer. Ingen vil innrømme at Høyre har et lederproblem. Tidvis fungerer jo også ledelsen effektivt. Det er når partilederens troverdighet samspiller med den politiske teft og lynraske klo som vikaren Per Kristian Foss tidvis er i besittelse av. Men det er likevel et problem at Jan Petersen ikke har utviklet den tyngde og politiske kreativitet som må være tilstede for at Høyre skal bli en sentral aktør i kampen om makten. Det er en av grunnene til at sentrumskameratene prøver å overse Høyre og Petersen.
  Kanskje er det grunn til å beklage at de ideale fordringer i bare liten grad gjelder for politikere. Hjertelag er viktig, men det er også albuer. Derfor er det ikke nok at Jan Petersen er et anstendig menneske.

© Dagbladet