En fri sommerfugl
Av VIBEKE KNOOP RACHLINE
PARIS (Dagbladet): Døden overrasket ikke Jean-Dominique Bauby, sier vennene hans. Denne franske journalisten, sjefredaktør i Elle, levde allerede som en død. En hjerneblødning lammet ham helt, bortsett fra en muskel i venstre øyelokk. Med den dikterte han en bok, «Dykkerdrakten og sommerfuglen», som er blitt en bestselger. Det fikk han ikke oppleve. Han døde for fort, 9. mars, bare noen dager etter at boka var kommet ut. Baubys forlegger rakk ikke å fortelle ham at det første opplaget på 25000 eksemplarer ble revet bort, som det neste på 35000. Han fikk så vidt med seg de første kritikkene, enstemmige.
De hyllet ikke bare prestasjonen det har vært å skrive boka, og anså den ikke utelukkende for å være en bok om en handikappet. Den er elegant, øm, var overfor andre og med en hovedperson som alltid står litt tilbake, alltid holder litt igjen, som Bauby selv gjorde mens han levde.
Jean-Dominique Bauby, som bare rakk å bli 45, hadde en lang karriere som journalist bak seg. Han skrev sin første artikkel den dagen Georges Pompidou døde i 1974. Etter en kort periode i venstreavisa Combat begynte Bauby i dagsavisene Le Quotidien de Paris og Le Matin de Paris før han gikk over til ukemagasinene Paris Match og til slutt Elle, der han ble sjefredaktør. Han var kjent for å være krass, og var aktivt med i det parisiske intellektuelle miljøet.
Tilværelsen hans ble snudd opp ned en dag i desember 1995. Bauby satt ved rattet i bilen sin og kunne plutselig ikke se tydelig lenger. Det var så vidt han klarte å svinge bilen inn til siden. Han var rammet av hjerneblødning. Den lammet ham helt, bortsett fra én eneste muskel - i venstre øyelokk. Bauby led av det som kalles «locked in syndrom» der hele kroppen er lammet. I boka beskriver han det som om han var fanget i en trang dykkerdrakt og ikke kunne bevege seg, mens ånden var fri, som en sommerfugl.
Bauby brukte øyelokket til å kommunisere med omverdenen. Ett blunk betydde ja, to nei. En representant for forlaget kom hver dag og leste opp bokstavene i alfabetet, etter hvilken rekkefølge de oftest kommer på fransk. Bauby valgte bokstav for bokstav, som ble til ord, setninger og kapitler. Hver natt våknet Bauby og forberedte neste dag i hodet sitt. Det ble omtrent 200000 blunk for en bok på 150 sider. Han kalte det selv for en jordboers siste oppreiste øyeblikk. Bauby hadde dannet en forening for dem som led av samme syndrom og ville skape et litterært og kunstnerisk blad for dem. Han ga aldri opp.

© Dagbladet