USA prøver desperat å få israelerne og palestinerne tilbake til forhandlingsbordet. Lykkes ikke det, må EU på banen i Midtøsten.

Clintons siste sjanse
Det er noe absurd over det hele. Først setter Israels statsminister Benjamin Netanyahu i gang et byggeprosjekt i det palestinske Øst-Jerusalem som blir kritisert over hele verden. Resultatet blir som ventet: Palestinske protester, selvmordsaksjoner, nye sammenstøt med israelske soldater og brudd i fredsforhandlingene.

Av JAN-ERIK SMILDEN Hva gjør så Netanyahu for å få fredsforhandlingene i gang igjen? Jo, han krever at palestinerne skal stanse "volden og terrorismen". Den omstridte byggingen på høyden israelerne kaller Har Homa og palestinerne Jebel Abu Ghneim skal imidlertid fortsette. Det skal også all annen utbygging av jødiske bosettinger på den okkuperte Vestbredden.
Snakk om forslag til kompromiss. Flere og flere analytikere begynner å tvile på om Netanyahu ønsker fred i det hele tatt. I hvert fall tyder mye på at han ønsker å torpedere så mye som mulig av de inngåtte Oslo-avtalene.
Amerikanerne har innsett at Oslo-prosessen er inne i en blindgate og diskuterer om de skal prøve sin egen Camp David-modell. Israelerne er interessert i et slikt opplegg, som vil gå rett på avsluttende forhandlinger. Det skal mye til for at et slikt opplegg lykkes. I øyeblikket står partene milevis fra hverandre. Netanyahu stiller sine absolutte forhåndsbetingelser. Arafat er mer kompromissvillig, men har som utgangspunkt at ingen forhandlinger kan komme i gang før byggeprosjektet i Øst-Jerusalem stanses. Amerikanerne forsøker å bygge bru ved å få Netanyahu til å gå med på en midlertidig utsettelse av Har Homa-utbyggingen. Det går den israelske statsministeren neppe med på, ikke minst fordi han da kan vente opprør fra sine religiøse og nasjonalstiske regjeringspartnere.
I morgen møter Netanyahu president Bill Clinton i Det hvite hus. Samtidig skal den palestinske undervisningsministeren Hanan Ashrawi ha samtaler med USAs utenriksminister Madeleine Albright. USAs tidligere utenriksminister James Baker kritiserer Clinton for å være altfor ettergivende overfor israelerne. Det er forståelig i og med at Clinton har sitt hjerte hos jødene og ikke hos araberne. Det som er uforståelig, er hvordan USAs mest pro-israelske president på lenge også kan tro at han kan være en troverdig mekler og brubygger. De fleste arabiske ledere har i hvert fall sluttet å tro på at amerikanerne kan spille en nøytral rolle. Det lover ikke bra for den videre prosessen.
To amerikanske veto i FN mot Har Homa-utbyggingen taler sitt tydelige språk. Clinton og Albright kan komme med mild kritikk mot israelerne, men når det virkelig teller, står de fullt og helt sammen med sine allierte i Midtøsten. Det vet israelerne, derfor kan de gi blaffen i både internajonal folkerett og FN-resolusjoner.
I henhold til folkeretten er Har Homa/Jebel Abu Ghneim okkupert, som resten av Øst-Jerusalem og Vestbredden. USA har begynt å kalle disse områdene "omstridte", det samme gjør enkelte amerikanske nyhetsmedier. Hensikten er klar: Å legitimere fortsatt israelsk nærvær. Når noe er omstridt, er det ikke da riktig å dele kaka i to? Det er akkurat det Netanyahu ønsker. 45- 50 prosent av Vestbredden er det Israel tilbyr Arafat.
Såkalte tillitsskapende tiltak er hva Arafat skal lokkes inn i nye forhandlinger med. Kanskje betyr det at han får havn og flyplass i Gaza. Men hva med så viktige krav som stans i utbyggingen av jødiske bosettinger, Øst-Jerusalem som hovedstad i en palestinsk stat og skjebnen til 3,5 millioner palestinere i eksil? Gir Arafat i dagens situasjon etter i alle disse spørsmålene, er han ferdig som palestinsk leder.
Blir USAs nye fredsframstøt mislykket, bør tida være inne for en større europeisk rolle i fredsprosessen i Midtøsten. EU-landene er ingen homogen gruppe når det gjelder sympatier for partene. Det er EUs største styrke som en nøytral og troverdig mekler. EU har også landene i Midtøsten som naboer, det har ikke amerikanerne.
De nærmeste dager og uker kan bli avgjørende når det gjelder en varig fredsløsning. Kanskje kommer Shimon Peres med i en koalisjonsregjering med Netanyahu, kanskje er Terje Rød-Larsen tilbake på arenaen? Men heller ikke de kan skape mirakler.

© Dagbladet