[Meny]
DAGBLADET [Ledere] [Kommentar og kronikk] [Anmeldelser ] [Skribenter] [Kulturdebatten] [S&Oring;K]

En poetisk reporter
Av FREDRIK WANDRUP
  Theodor Kittelsen (1857- 1914) står for mange som trollenes tegner, en mester til å fange inn forestillingskraften i Asbjørnsen og Moes eventyr. Men dette er bare en del av hans mesterskap, kanskje ikke engang den mest vesentlige. Kittelsen var en av våre mest mangfoldige kunstnere, en tegner som søkte mange uttrykksformer. Med sine sobre og velvalgte faksimileutgaver av Kittelsens verker har Bjørn Ringstrøms Antikvariat bidratt til å nyansere bildet av Kittelsens plass i norsk kulturhistorie for nye generasjoner.
   I «Svartedauen» framstår Kittelsen som en dødens dikter, med skremmende ekspressive bilder og tekster som framstår som nyskapende poesi. Kittelsen er da også blitt innlemmet i den lyriske kanon via den nyeste utgaven av Kjell Heggelund og Jan Erik Volds «Moderne norsk lyrikk». I «Har dyrene sjæl?» møter vi den universelle satirikeren Kittelsen; en frodig forløper for bruken av dyrefigurer i vårt århundres tegneserier. Og i «Løgn og forbandet digt» er Kittelsen kåsøren og den virtuose tegneren, enten han tegner troll, karikaturer eller parodiske situasjoner.
  Ringstrøms nyeste utgivelse er boka «Fra Lofoten». Dette verket ble opprinnelig utgitt i to bind i åra 1890- 1891, og har seinere aldri vært gjenopptrykt. Kittelsen tegnet og skrev bøkene mens han bodde på Skomvær fyr fra 1887 til 1889 sammen med sin søster og hennes mann, som var fyrvokterassistent. Kunsthistorikere har påpekt at det var i årene der oppe at Kittelsen for alvor fikk forløst sitt naturlyriske talent.
  Dette talentet var ikke bundet til bildende kunst. Også som ordkunstner var Kittelsen en fabulator av høy klasse. I hans tekster blir naturen forvandlet til slående symbolikk. Han var definitivt up to date i det som er blitt kalt 90-tallets nyromantikk, en retning som for flere kunstnere ble en åpning til modernismen. Christian Krohg, en kollega av Kittelsen som også jobbet vel så mye med ord som med bilde, sa om sin kollega: «Han er den eiendommeligste hos oss. Han er i slekt med det siste og det som skal komme.»
   Bortsett fra den gnistrende naturlyrikken kommer Kittelsens journalistiske talent for alvor til uttrykk i «Fra Lofoten». Her er genuin gjengivelse av strøkets dialekt, og her er framfor alt slående og usentimentale glimt av folks strabasiøse kamp for tilværelsen. Kittelsen er knapt noen ukjent mester, men han har mange ukjente sider som det er vel verdt å oppdage.



[ :nyheter | :meninger | :sport | :nett | :respons | :guiden | :spill | :annonser ]

© Dagbladet