Påskehelga ble ikke en religiøs, men en politisk vekkelse i Frankrike. For en gangs skyld spilte Jean-Marie Le Pens motstandere hovedrollen.

Før og etter Strasbourg
PARIS (Dagbladet): Nasjonal Fronts kongress i Strasbourg i påsken er blitt et vendepunkt i kampen mot de franske nyfascistene og deres leder Le Pen. De 50 000 som demonstrarte i protest erobret mediene. De viste at det lar seg gjøre å bekjempe ekstremismen. De etablerte politiske partiene må trekke konsekvensene av Strasbourg og legge om strategien.

Av VIBEKE KNOOP RACHLINE
   Strasbourg spilte på symboler. Alle byens gatenavn var dekorert med sørgebånd, og foran katedralen hang det et svært bilde av Hitler på vei ut fra katedralen under krigen. Byens sosialistiske borgermester Catherine Trautmann hadde akseptert partikongressen i Strasbourg, men ville samtidig protestere, og i forbifarten kanskje innkassere en viss gevinst. Le Pen skulle ikke få kaste flere skygger over den europeisk-orienterte byen. Ved siste presidentvalg i 1995 fikk han hele 25 prosent av stemmene i Alsaceregionen. Trautmans id var å vise at det faktisk var 75 prosent mot.
  Tusener av motstandere fra hele landet protesterte høylytt i gatene i Strasbourg. Ta deg av Fronten, hvis ikke vil den ta seg av deg . For første gang var det Nasjonal Fronts motstandere som spilte hovedrollen. Le Pens tilhengere var fullstendig isolert, som i en bunker, utenfor byen. Frykten skiftet leir. I TV-sendinger og avisoppslag kom Nasjonal Front i annen rekke.
  Fra nå av finnes det et politisk, moralsk, intellektuelt og kulturelt før og etter Strasbourg, ikke minst for de etablerte politiske partiene. Før var de bundet på hender og føtter. De ville bekjempe Le Pen, men måtte samtidig ta hensyn til sine velgere for å forhindre dem fra å stemme Nasjonal Front. De tok opp Le Pens temaer, som fremmedfrykt og innvandring, for ikke å overlate arenaen til ham. Le Pen dominerte alt. Også sine motstandere, som var tvunget til å ta stilling til alt han sa. Det foregikk en lepenisering av hele det intellektuelle, kulturelle og politiske livet.
  Hittil har det vært Le Pen som protesterte, mot det meste. Han forespeilet et slags politisk ragnarokk, der han skulle stå fram etterpå som en plettfri redningsmann. Etter Strasbourg vil de politiske partiene bli nødt til å ta mer hensyn til de som protesterer. De er også velgere, og forlanger en langt mer radikal holdning overfor Le Pen, uten skrupler. Det dreier seg om millioner av velgere, langt flere enn de som er tiltrukket av Le Pen og hans ideer. Det har tatt tid for etablerte politikere å oppfatte det enkle regnestykket.
  Demonstrantene i Strasbourg var opprinnelig ikke politiske, selv om venstresidas ledere deltok. Likevel har de en politisk slagside. De tradisjonelle partiene blir nødt til å følge opp appellen fra Strasbourg. Denne motstanden er ikke som en norsk suffl som detter sammen når måltidet er slutt, skriver Serge July i Lib ration. Den utgjør et etisk, kulturelt og sosialt krav. Det nytter ikke lenger å stikke hodet i sanden og leke struts overfor Nasjonal Front, med 15 prosent i nasjonale valg, kanskje 10-20 representanter i Nasjonalforsamlingen neste år og som allerede styrer fire større byer.
  Det var nettopp valget på Catherine M gret i Vitrolles i februar som ble en vekker for Le Pens motstandere. Fronten må angripes frontalt. M grets mann Bruno ble den store triumfatoren på partikongressen. Le Pen ble gjenvalgt som partiets president, men har mistet noe av auraen. Det hjalp ikke engang med en tidligere Waffen SS blant gjestene. En krigsettersøkt serber ble nektet innreise.
  Etter Strasbourg er Nasjonal Front identifisert som et farlig virus som skal behandles med en hestekur. Le Pen er blitt mer isolert, selv om han stadig skryter av å være det eneste alternativet til alle andre . Etter Strasbourg skal Frontens knallharde nasjonalistiske og rasistiske program bekjempes punkt for punkt. Men det er ennå uvisst hvordan Frontens velgere vil reagere. Det vil ta sin tid å gå ned fra 15 prosent til 1-2 som i de fleste andre europeiske land. Det franske unntaket kan ikke bare slettes.

© Dagbladet