Lykken er en park!
Av HARRIET EIDE
  Har man vært asfaltunge i Oslo, eller i en annen storby for den saks skyld, står parken som selve symbolet på fritid, lek og yr glede. Når knoppene spratt, var det tid for «småsko», hoppetau, ball-lek og flørt over sykkelstyret. Men parkens muligheter var ikke bare forbundet med vår og sommer, også vinteren var parktid. På St. Hanshaugen og delvis i Stensparken, som var mine parker, var det fritt fram for vinterleker. Kjelke og niste gjorde at fridager fikk innhold.
  Før var parkene kanskje først og fremst arbeiderklassens arena som alternativ til ferieutflukter og turer i marka som krevde utstyr mange ikke hadde råd til.
I sommerkveldene, mens ungene lekte, slappet foreldrene av med en øl i parkens kafé. Og var det parkkvelder, ble hver stol besatt av publikum som var sulteftret på underholdning. Det var til og med gratis. Parkkveldene var et viktig og omfattende tilbud i Oslo. Med årene ble det skåret ned til et minimum.
  Oslo er en rik parkby. Fra Kampen Park i øst til Frognerparken i vest. Store, vakre naturområder, en gang rikfolks eiendommer, bymark, løkker eller offerplasser. Gidder man å bruke tid på det fremragende Oslo Byleksikon, kan man lese seg til parkenes spennende fortid.
Hvorfor plutselig snakke om parker? Fordi det er vår rett og slett. Og fordi vi selv lot søndagssykkelturen gå til Frognerparken. Og opplevde folkeliv felles med Hyde Park og Central Park. Smått og stort i tett forening, rulleskøyter, trehjulssykler, fotball, lek med bandykøller. Vafler, kaffe eller øl i sola. Gamle og unge spaserende. Urbanisering av Oslos befolkning har gitt asfalten, bygningene, kafeene, trærne fornyet betydning. Vi har tatt byen i bruk.
  Men parkene er ikke bare idyll. Noen forsøples, noen er blitt tilholdssted for samfunnets ulykkelige og har skapt frykt hos mange for å oppholde seg i enkelte parker på kveldstid. Vektere, større fellesskapsbevissthet hos oss i å bidra til å holde parkene fri for søppel, flere bevilgninger fra myndighetene til beplantning og renovasjon, er vesentlige bidrag til at parkene forblir bymenneskets rekreasjonssted.
Det åpne uterom har ubegrensede muligheter, og det behøves ikke en hel park. Fortsatt finnes det åpne plasser i Oslo, hvor unger kunne skate, voksne vegetere, ungdom finne hverandre. Mange av disse stedene er byggherrenes mål. Her skal bygges. Oslos byplanansvarlige har et stort ansvar for å forhindre fortetning. Politikerne må rett og slett bli kvitt sin agorafobi - frykten for åpne plasser.

© Dagbladet