På Jalta i 1945 satt Winston Churchill med sine sigarer og var fortvilet og forbannet over at Roosevelt og Stalin delte Europa. I Helsingfors i 1997 var ikke engang Kohl, Chirac eller Major til stede da Clinton og Jeltsin skulle forme Europa etter den kalde krigens slutt.

Europa på gangen
Mens EU famler i Albania, kommer nå signalene om at Vest-Europas ledere er i ganske stor villrede om hva som egentlig foregår på deres eget kontinent. Da Clinton og Jeltsin møttes i Helsingfors i mars, var man dårlig briefet og usikre på hva som i virkeligheten foregikk både i Bonn, Paris og London, hvisker de nesten alltid tro tjenere i Europas viktige hovedsteder.

Av MORTEN STRAND

Det er så man må klype seg i armen og spørre om den kalde krigen virkelig er over? For selv om de aller fleste amerikanske styrkene har trukket seg ut av Europa, så er USA den stormakt som snakker med autoritet i vår verdensdel. EU rystes av foruroligende ledighetstall, mens man vakler mot den felles valuta. Imens plages Europa rundt EU av tvil eller tro på om de noen gang slipper inn i NATOs varmestue, med både sikkerhetsgarantier og atomparaply. Det eneste man aner er at det spørsmålet avgjøres i Washington og Moskva, og ikke i EU.
Troen på en felles utenrikspolitikk i EU er lenger unna enn på lenge. Forklaringen er todelt. For det første er det så enkelt som at det er sterkere spillere enn EU på den europeiske banen. For det andre foregår det internt i EU en rivalisering og posisjonering som i seg selv er splittende. Og vil man i lengden akseptere i Paris, London og Roma at det er Tyskland som blir den definitivt fremste blant likemenn i både EU og NATOs europeiske gren?
Det som er sikkert er at rivaliseringen i EU passer både Washington og Moskva godt. Både USA og Russland er interessert i et økonomisk sterkt Vest-Europa. Men verken Moskva eller Washington vil ha et EU med for store militære muskler. USA vil ha Vest-Europa som en stabil og innflytelsesrik partner, men ikke en geopolitisk rival. Russland vil ha et Vest-Europa som er så redd for russisk kollaps at vi både vil strekke oss langt for å hjelpe landet på fote økonomisk, og bli et framtidig marked for russiske varer. Men for Moskva føles det også trygt først og fremst å forholde seg til USA i militære og strategiske spørsmål. USA er både langt unna og snakker med én stemme i de store spørsmål.
Hva er så USAs Europa-politikk? NATOs utvidelse med de mest sentrale sentraleuropeiske land, Polen, Tsjekkia og Ungarn, er en klar amerikansk forpliktelse. Det samme er ambisjonen om å ha en så åpen dialog med russerne som mulig. Tonen på toppmøtet i Helsingfors viser at det ene ikke helt utelukker det andre. Men veien videre er uklar.
I amerikansk UD sitter det folk svært nær utenriksminister Madeleine Albright og drømmer om et NATO som også inkluderer de baltiske statene. Deres moderne dominoteori er at først skal Polen, Tsjekkia og Ungarn inn i NATO-folden. Så skal Slovenia og Østerrike inn, for å styrke de utsatte nærområdene til det urolige Balkan. Med Østerrike i NATO vil det bli et automatisk press på EU-landene Sverige og Finland for å bli med i NATO, og gi opp sin rolle som utenforlandene i det som en gang skal bli et EU med en felles utenrikspolitikk. Og med Sverige og Finland i NATO er døra åpen for at de baltiske landene skal bli med. For med Finland i NATO, med sin lange grense mot Russland, vil ikke lenger Russland ha noen gode argumenter for å stå steilt på sin meget sterke motstand mot at Estland, Latvia og Litauen blir med.
Slik tenker altså noen der. Og noen tenker enda lenger, så langt som at rosinen i den gamle sovjetiske pølsa, Ukraina, en dag også skal inn i NATOs fold. Og helt uinteressant er tanken ikke, for det fra naturens side så rike Ukraina er både økonomisk og strategisk interessant. Landet har de siste årene fått mer i direkte økonomisk støtte fra USA enn Russland selv. Problemet er bare at et Russland som aksepterer Ukraina i NATO, er et Russland med brukket rygg. Og det vil vel ingen ha?

© Dagbladet