Nok en gang har tvangsloven overfor de psykisk funksjonshemmede møtt knusende kritikk.

Stopp! I lovens navn
Hva skjer når departementet av påstått god vilje ønsker å regulere den utbredte og ulovlige tvangsbruken mot samfunnets svakeste, de psykisk funksjonshemmede? Da lager man en lov som hjemler tvangsbruken. Som eneste vestlige land har Norge en særlov som bryter med menneskerettighetene og tillater tvangsbruk bare mot de svakeste.

Av SISSEL BENNECHE OSVOLD
  Loven ble vedtatt i fjor sommer etter hard strid. Loven brøt med internasjonale konvensjoner. Dessuten ble det reist kritikk mot et pedagogisk miljø, atferdsterapien, som i sin tid ble landskjent for voldsbruk mot en autistisk jente, den såkalte Gro-saken. Så sterk ble kritikken at Stortinget vedtok at loven ikke skal tre i kraft før det har tatt stilling til forskriftene. I tillegg gjorde Stortinget loven midlertidig, og flertallet gikk inn for å begrense loven med et eget punkt som slo fast at det skulle være forbudt å bruke integritetskrenkende metoder overfor psykisk funksjonshemmede.
   Og i går anbefalte Advokatforeningens menneskerettighetsutvalg i sin høringsuttalelse at Stortinget ikke setter loven i verk. Departementets utkast til forskrifter gjør at loven fortsatt er i strid med forpliktende internasjonale menneskerettigheter, forskriftene bryter med grunnleggende prinsipper i samfunnet vårt og må avvises, sier Advokatforeningen. Konklusjonen er drepende. Uttalelsen må få konsekvenser for Stortinget. Selv organisasjoner og personer som hele tida har ivret for loven, fordi de som pårørende eller ansatte innen omsorgen, tror at loven kan stoppe den voldsbruken som hele tida har pågått der, innser delvis dette nå.
  Kanskje står vi endelig foran et etisk gjennombrudd der vernet om de psykisk funksjonshemmedes alminnelige menneskerettigheter, retten til å få leve med funksjonshemninger, retten til livskvalitet, kan bli retningsgivende for alt videre arbeid i kjølvannet av HVPU-reformen. Psykisk funksjonshemmede trenger absolutt et vern mot overgrep, det viser dokumentasjonen. Skal dette skje i lovs form, må det bety en rettighetslov og ikke en tvangslov som nå.
  Det er fristende å heve røsten nå, fristende å slå neven i bordet og forlange kritisk innsikt hos Stortinget når det skal forholde seg til forslag fra et departement som snakker om behandling, metoder, tiltak og faglig forsvarlighet som gjaldt det vitenskapelig dokumentert kunnskap innenfor et ressurssterkt og profesjonelt fagmiljø. Det vi snakker om er jo landets slettest utstyrte omsorgsgren der fagkunnskapen er bortimot fraværende og profesjonaliteten under ti prosent blant omsorgsyterne.
  Her handler det nemlig om omsorgen der hvem som helst har rett til å praktisere. Det er altså hvem som helst vi i praksis utstyrer med innviklete og usammenhengende forskrifter for tvangsanvendelse, hvis vi ikke lytter til Advokatforeningen og slår bremsene helt på. Departementet tror åpenbart at fagligheten eksisterer, og at den kan la seg bevege til å begrense maktbruken etter først å ha slått opp i forskriftene.
  I virkelighetens verden går ikke skillet mellom leg og såkalt lærd. Der får ufaglærte sparken hvis de ikke vil delta i de såkalt faglærtes systematiske tvangsbruk. Der tyr både leg og faglært ikke bare til tvang, men også til vold, av grunner som på ingen måte er entydige. Voldsbruken kan skyldes avmaktsfølelse, slitasje innenfor en utarmet omsorg, men også en bevisst og villet plan utarbeidet av mennesker som har tatt seg retten til å styre andres liv etter sin egen definisjon av akseptabel atferd.
  Når Norge i dag er det eneste vestlige landet som har tvunget fram en lov som ikke kan praktiseres uten at vi bryter menneskerettighetene, skyldes det ikke minst at vi har en påfallende tradisjon for å ville behandle avvik med atferdsendrende og ulovlige tvangstiltak. De siste åra har kritikken av denne tradisjonen bare økt. Tida er åpenbart inne til å definitivt avvise egne kjøreregler for voldsbruk mot en liten gruppe medmennesker. Advokatforeningen har satt standarden.

© Dagbladet