Bekvem pause
Av DAG KULLERUD
  Tirsdag kveld avsluttet kulturminister Turid Birkeland en av sine viktigste oppgaver denne våren, nemlig å fjerne opera-saken fra lista over valgkampsaker. Den jobben har hun klart, men ut av taktikkeriets finurlige språkform pipler det av og til ord og setninger som røper: «Det er ikke viktig hva kulturministeren mener,» sa kulturminister Turid Birkeland.
Vi hørte ordene på nyhetene i går morges og isolert sett representerer setningen en slags politisk og kulturell abdikasjon fra regjerende minister. Kulturell fordi det er avgjørende viktig hva en kulturminister mener i en så stor sak. Politisk fordi hun faktisk er satt til å forvalte både en økonomisk og en demokratisk myndighet.
  Men samtidig, det er en tilsnikelse å isolere den ene setningen fra sin sammenheng. Ordene falt som ledd i en argumentasjon der hovedpoenget var å få fram at det viktigste nå er å diskutere hva et nytt operahus skal inneholde. Dessuten er saken fortsatt under utredning både i kommune og i departement og det er først når sakens ulike sider ligger på bordet at kulturministeren og regjeringen vil fatte avgjørelse. For det tredje var Birkelands oppgave på møtet i Oslo Ap å smøre valgkampmaskineriet, det vil si komme partifellene mest mulig i møte ved å la mest mulig stå åpent. Om enn på en litt annen måte og med litt andre motsetninger har samferdselsminister Sissel Rønbeck en tilsvarende Oslo-oppgave foran valget, nemlig å få tunnelsaken i Gamlebyen vekk fra valgkampen. Fellesnevneren er at hensikten med politikken ligger et annet sted enn i sakens pro et contra.
   Derfor lar jeg tilsnikelsen bli stående som et selvstendig og talende poeng. Kulturministeren røpet seg. Operasaken har forløpt nøyaktig som vi spådde i denne spalte på nyåret: Utsettelse til etter valget. Men i hvilken grad skal ansvarlige politikerne få lov til å være uten standpunkt fordi de ikke vil «binde seg i debatten» så lenge en sak er under utredning? Er det ikke mulig å ha en mening og engasjert delta, for så å endre standpunkt dersom utredningens konklusjoner skulle tilsi det?
   Det kan være klokt og riktig å vente med et standpunkt, men i operasaken synes kulturministeren å administrere seg bekvemt mot et mål som ligger skjult i en skuff i regjeringskvartalet. Utvilsomt til beste for Arbeiderpartiet. Kanskje også til fordel for operaelskerne. Men det er også et bidrag til å avpolitisere en debatt foran et valg.
  Det er ikke til beste for velgerne og demokratiet. Tenk om vi gikk inn i valgkampen med en kulturminister som hadde en mening om operaen?

© Dagbladet