I dag innleder Kristelig Folkeparti sitt landsmøte i Bodø. Kan vi vente noe annet enn at partiledelsen blir hyllet og velsignet?

Partiet med misjon
Kristelig Folkeparti er kanskje det eneste norske partiet som fortsatt har en overordnet misjon. Det er nå som før partiet til fremme av kristendommen, fortrinnsvis lutherdommen, i Norge. Men samtidig er det et meget maktorientert parti, innstilt på å kompromisse seg fram i den verdslige politikk for å få makt over den åndelige.

Av PER VASSBOTN
  Denne dobbeltheten har fulgt partiet helt siden det ble til for snart 65 år siden. Partistifteren Nils Lavik var blitt vraket på Venstres stortingsliste og trengte en ny maktbase for å bli valgt fra Hordaland. Men det var samtidas åndskamp som var drivkraften, representert ved kampen mot gudsfiendtlige forfattere som Arnulf Øverland og Sigurd Hoel, kort sagt byradikalismen. Målsak og fråhaldssak var del av arven fra Vestlands-Venstre.
   Dobbeltheten lever lystig videre også i dag, når partiets lederskikkelser tydeligere enn noensinne snakker om partiets egenmarkering og selvstendighetslinje. Markeringene foretas riktignok ikke først og fremst på åndelige saker som kristendomsfaget og abortsaken. Nei, det er små og mellomstore bedrifter, ungdom under utdanning og småbarnsforeldre med trang økonomi som er de mest aktuelle målgruppene. Dermed risikerer partiet å bli som alle andre, og det var neppe meningen da det ble stiftet.
  Dessuten er det slik at makten over regjeringskontorene frister umåtelig. Det gjelder ikke bare en kvalifisert statsministerkandidat som Kjell Magne Bondevik, men også statsrådsemner som Gunnar Prestegård, Dagfinn Høybråten og Jon Lilletun. Hovedproblemet med makten er at den synes å være så langt utenfor all rekkevidde. Men her sitter partiet selv med en av nøklene til suksess eller fiasko, og det er man seg i høyeste grad bevisst. Er det noe partiet vil framfor noe, så er det å komme i regjering, men hvordan? Dette kan bli landsmøtets største problem når det innledes i Bodø i dag.
  Hittil har brubyggerrollen vært den mest framtredende. Kjell Magne Bondevik har framstått som både rund og sleip fordi han vil holde seg til venns med både Senterpartiet og Høyre, ja, gjerne Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet også, bare det gagner saken. Og saken, det er Kristelig Folkepartis fremme på jord. Denne brubyggerrollen vil vi se mindre til i den valgkampen som stunder til enn i tidligere valgkamper. Ei bru som mangler feste i begge ender kan ikke fungere som bru, det vet selv den usleste ingeniørtropp. Når Senterpartiet sier nei til Høyre og Høyre sier nei til Senterpartiet har selv keiseren tapt sin rett. Derfor blir strategien en annen: Det er ikke bru mellom to elvebredder som skal bygges, men ei flytebrygge det skal drives menneskefiske fra.
  Det er en nesten obligatorisk vårøvelse som foretas når femti av partiets eldste skriver opprop til Kristelig Folkepartis landsmøte. Denne gangen, i stortingsvalgåret, er det ikke så mye avkristningen av samfunnet og den alminnelige verdsliggjøringen av politikken som opptar dem. Det er så visst ingen åndskamp de maner til, for de er mest bekymret over partiledelsens valg av Senterpartiet som fast følge i en eventuell regjering, framfor Høyre. Oppropet fra menighetens eldste er samtidig et uttrykk for den smule politiske uenighet som hersker i partiet langs den tradisjonelle høyre- venstre-aksen. Det er høyrefløyen i partiet som taler, og derfor er det intet å si på at deres sympati ligger mer hos et Høyre som er glidd til høyre, enn hos et Senterparti som har svingt til venstre.
  Landsmøtet kommer til å konsolidere Kjell Magne Bondeviks og Valgerd Svarstad Hauglands urokkelige posisjon som ledere, og deres politikk kommer ganske sikkert til å få den fulle velsignelse, helt programmessig. Vårt håp om å få oppleve noe interessant må stå til partiets unge løver, som kanskje kan ha noe spennende å fare med denne gangen.

© Dagbladet