«Store Mann» i Zaïre kjemper en dobbel dødskamp, for sitt regime og sitt legeme. Men Zaïre inngår i et oppgjør med restene av kolonialismen og Den kalde krigen over hele Midt-Afrika, og midt i et nytt nettverk finner vi president Yoweri Museveni i Uganda.

Ferdig, «Store Mann»
I januar så det ut som om «krigen før undergangen» for eneherskeren Mobutu Sese Seko i Zaïre. Han kom hjem fra Frankrike og ga statsminister Léon Kengo wa Dondo ordre om å ta tilbake de områdene som opprørerne hadde lagt under seg i Øst-Zaïre. Politiske iakttakere trodde regimet kunne slå de tallmessig underlegne opprørerne, men med Mobutu dødsdømt av kreft og et regime i oppløsning, var regimets dager talte uansett.

Av EINAR HAGVAAG
  Hva Mobutu trodde og håpte er ikke godt å vite. Men alle tok i alle fall feil. Opprørernes framgang har ikke latt seg stanse. Mobutu får neppe noen gang se igjen sommerpalasset sitt i Goma ved Kivu-sjøen, der han kunne speide over til Rwanda. Der satt onsdag Laurent-Désiré Kabila, opprørernes leder og Mobutus svorne erkefiende, og ga Mobutu en frist på tre dager til å gå av og dra til sin hjemlandsby nord i landet. Mobutu trenger ikke frykte Kabila for sitt liv, begge vet han må gå all kjødets gang.
  I hovedstaden Kinshasa, med Mobutu ennå i live, ser vi umiskjennelige tegn på et regime i dødskamp. Landets politiske elite herjes av splid og forvirring, det som på norsk uttrykkes i ordtaket: «Hestene bites når krybba er tom.» Kengo wa Dondo fikk sparken som statsminister av parlamentet i mars, mens han forhandlet om fred i Nairobi på regimets vegne. Han ble syndebukk for nederlaget mot opprørerne.
I forrige uke så Mobutu seg tvunget til å utnevne opposisjonslederen Etienne Tshisekedi, en annen erkefiende, til ny statsminister. Da han onsdag kom til statsministerens kontor på sin første arbeidsdag, ble Tshisekedi arrestert av sikkerhetsstyrker under ledelse av Kongulu Mobutu, presidentens sønn. Ny statsminister er general Likulia Bolongo, forsvarsminister under Kengo wa Dondo og følgelig medskyldig for nederlaget. Da Mobutu «i triumf» kom hjem til Zaïre i desember, hadde han kanskje en siste sjanse til å innføre reformer, utskrive nyvalg, forhandle med Kabila og dø i fred. Men alt han gjorde var «for lite, for seint».
  Det alle trodde var tomt snakk fra Kabila før jul, om å erobre hele Zaïre og innføre Republikken Kongo, er nå nesten virkelighet. Krigeren fra Katanga-opprøret på 60-tallet og kampfelle av «Che» Guevara, har nå tatt snart halve landet. Opprørerne står om lag 26 mil fra hovedstaden. De har tatt Kisangani, tidligere Stanleyville, og Lubumbashi, tidligere Elizabethville, landets andre og tredje største byer. Lubumbashi er hovedstad i det særdeles mineralrike fylket Shaba, tidligere Katanga, som skaffer landet nær 80 prosent av eksport-inntektene.
USA hadde i det lengste håpt å unngå Kabila, men det er nå umulig, så Washington ber Mobutu åpent om å gå av. Uansett har USA vunnet en ny seier i det frankofone Afrika, mens Frankrike har tapt i Rwanda, Burundi og Zaïre.
  Ut fra en større synsvinkel inngår Zaïre i dyptgripende endringer over hele Midt-Afrika fra Rødehavet til Atlanterhavet. Vi ser nye afrikanske ledere som river sine land løs fra kolonialiamens rammer og Den kalde krigens tvangstrøye.
Nye krefter har makta i Etiopia og det løsrevne Eritrea, i Sør-Sudan gjør John Garang og hans opprørere framgang mot det islamsk-arabiske regimet i Khartoum, Rwanda og Burundi har hatt sine blodige oppgjør mellom tutsier og hutuer, i Uganda har Yoweri Museveni ryddet opp etter Idi Amin og Milton Obote og nå følger Zaïre.
  De politiske og militære oppgjørene i disse landene er ikke lenger en del av kampen mellom Vest og Øst, men afrikanske oppgjør. Symbolsk i bakgrunnen styrer Nelson Mandela Sør-Afrika etter raseskilleregimets fall. Midt i området har Museveni fått Uganda opp fra ruinene etter Amin og Obote. Han har hjulpet sin studiekamerat fra Tanzania, Garang, i Sør-Sudan. Han hjalp Paul Kagame, Rwandas «sterke mann», til å styrte det blodstenkte hutu-regimet i nabolandet. Kagame og Museveni har sammen støttet Kabila i Zaïre, samt regimet i Burundi i deres kamp mot hutu-opprørere.
Det er politiske pragmatikere med marxistisk ungdom som nå velter gamle høvdinger over hele Midt-Afrika. Deres stil er mindre autoritær, ikke grådig, ikke korrupt. De er tilpasset markedsøkonomien, men ikke nødvendigvis demokratiet. Tida er ute for «Store Mann», som V. S. Naipaul kalte Mobutu i den fornøyelige romanen «Der elva krummer seg», og for hans likesinnede.

© Dagbladet