Vår i Beograd
BEOGRAD (Dagbladet): I et av de finere områdene i Beograd, bortenfor de brede avenyene, de grå bygårdene, de loslitte østeuropeiske hotellene, butikkene og kafeene, kjører vi forbi et lyserødt, hollywoodsk pepperkakeslott bevoktet av menn med maskinpistoler. - Og her bor Arkan, sier sjåføren, og flirer. Velkommen til Serbias hovedstad, våren 1997.

Av LINN ULLMANN
Arkan, eller Zeljko Raznjatovic, ledet den serbiske terrorgjengen Tigrene under massakrer på muslimer og kroater i Bosnia og Hercegovina og i Kroatia, og regnes som en av de verste krigsforbryterne i Jugoslavia. I dag er han en rik mann, dyrket som en helt. For noen år siden giftet han seg med den deilige serbiske popstjernen Ceca , som beundret ham for hans mannlige styrke og mot, og fordi «han kjemper for mitt folk». Arkan er ettersøkt av Interpol for ran i utlandet, men er foreløpig ikke tiltalt ved FNs krigsforbryterdomstol i Haag. - Dette er mafialand, sier Veran Matic, ansvarlig redaktør for den uavhengige radiostasjonen B92. - Her skiller vi ikke mellom kriminalitet og politikk. Arkan vet! Veran Matic antyder at tar man ut tiltale mot Arkan, må man også ta ut tiltale mot president Slobodan Milosevic - noe som ikke lenger er helt usannsynlig: Stadig nye avsløringer om Milosevics rolle under krigen er i ferd med å danne grunnlag for å stille ham for retten i Haag.Intet tap for serberne. Milosevic er for mange et symbol på alt som er galt i livet. Bare hans kone Mira - Europas svar på Imelda Marcos - overgår sin mann i mangel på popularitet. Dette var gatedemonstrasjonen i vinter et høylytt bevis på.Professor i nordisk litteratur Ljubisa Rajic var aktiv under opprøret. Han sier:- Demonstrasjonene sprang ut av en spontan misnøye, og en organisert misnøye. Den spontane misnøyen var sterkere. Folket hadde fått nok. Milosevics valgfusk var ikke årsaken til demonstrasjonene, men en anledning som bød seg, den siste dråpen. Endelig kunne man vise sin misnøye med presidenten: Fordi han startet krigen, fordi han tapte krigen, fordi noen hadde mistet noen under krigen, eller fordi krigen hadde tatt fra dem muligheten til å reise. Et politisk budskap eller standpunkt ble ikke formulert, dette var først og fremst åndenes frigjøring. Frykten for makten ble fordrevet med latter. Det er det viktigste.Rajic forteller også at selv om like mange gutter som jenter demonstrerte, fikk enkelte sider av opprøret et machopreg. - Missekonkurranse ble avholdt - og noen av jentene ble kåret til demonstrasjonenes m iss .Et par dager seinere møter jeg en av studentlederne, en høy og kjekk tjuetoåring med parisisk alpelue: Akkurat sånn skal en politisk opprørsleder se ut, tenker jeg. Den unge mannen snakker om latteren han også, om den ville euforien i gatene. (Ordet eufori er blitt brukt i andre sammenhenger: Om tida for ti år siden da Milosevic kom til makten med sin Stor-Serbiske visjon.) - Under opprøret ble de vakreste pikene kåret til miss Beograd, forteller studentlederen under alpelua. - Det ble et mareritt for politimennene. De måtte rett og slett tenke seg om. Spørre seg selv: Hvorfor vil ikke de vakre pikene kysse meg?Men dette var ingen vår i Praha. Dette var vinter i Beograd - og våren er ikke på langt nær kommet ennå. En dag demonstrerer alle drosjesjåfører foran presidentpalasset. De har parkert midt i gata, og forlatt rattet. Hele byen står stille, trafikken står stille, bilene og lastebilene står stille - som store tause dyr. Misnøye preger fremdeles menneskene. En rastløshet. En trøtthet. Ordene depresjon, sinne, forvirring går igjen når folk skal beskrive stemningen.- Alt er bare forvirring og følelser, sier en kvinnelig skuespiller tilknyttet senter for kulturell motgift.Regissøren Ana Miljanic stemmer i:- Se på Arkan. Vi lever i et samfunn der penger og makt er det som teller. Ungdomsskoleelever er besatt av Arkans hustru. De har ingen minner. De har vokst opp med Arkans verdier. Og vi som forsøker å huske noe annet, blir bedt om å glemme.En kvinne på besøk fra Vest-Europa insisterer på at hun er pasifist, at hun tror på fred og det gode i menneskene. En menneskerettighetsadvokat overhører henne, og svarer rolig:- Min sønns lærer kan være en krigsforbryter og morder for alt jeg vet. Politimannen som gir meg trafikkbøter har kanskje drept og plyndret. Jeg blir syk av å leve i et samfunn hvor man må spørre seg selv hver gang man møter et nytt menneske: Hvem er du egentlig? Hvor var du under krigen? Så kom ikke her er du snill, og snakk til oss om det gode i menneskene.Internasjonale journalister reiser til Beograd og skriver artikler om Serbias mulige katarsis - det greske ordet for forståelse og åndelig renselse. Jeg spør professor Ljubisa Rajic om dette. Stemmen hans blir syrlig:- Folk i Vesten vil at vi skal si: JA, VI SERBERE ER SKYLDIGE. Og hva så? Et folk er aldri skyldig. Det er lederne som har skylden. Rajic fortsetter:- Jeg har ikke tenkt å reise til Sarajevo og gjøre botsgjerning. Jeg vil ikke være en slags jugoslavisk Willy Brandt. Noe så tåpelig. Jeg ber ikke om unnskyldning for handlinger noen serbiske nazister har begått. Det er ikke jeg som har begått disse handlingene. Og hva med serbere som er fordrevet fra Kraina og Bosnia og Hercegovina. Hvem snakker om dem?Forfatteren Vladimir Arsenijevic, 31 år, har skrevet romanen «Under dekket» - som ble mottatt med strålende kritikker i Norge. - Jeg hører ikke til noe sted, sier han. - Fordi jeg har hatt internasjonal suksess med romanen min har mange politikere forsøkt å få meg til å snakke deres sak - som om jeg var en prostituert. Politikk har med penger å gjøre, og ingen ting med ideologi. Jeg vil ikke være en del av det. Det har kanskje noe med min generasjon å gjøre, vi tror ikke vi kan samle oss og kjempe for den gode sak. Vi har en mer ironisk innfallsvinkel. Vi har ikke noen illusjoner. «Historien står i gjeld til alle i det tidligere Jugoslavia,» er det noen som sier. Flere drømmer seg tilbake til Titos tid, andre trekker fram hendelser som skjedde på 1300-tallet, noen snakker drømmende om barndomsferier i Kroatia, andre vil bare glemme alt og se framover. Siste kvelden i Beograd spiser jeg aftens med en historiker. Han lytter til de andre rundt bordet, fortellinger om svunne dager - før krigen. Plutselig lener han seg fram og hvisker med et smil:- Hører du: Selv nostalgien var bedre før i tida!

© Dagbladet