Allen Ginsberg (1926- 1997)
Av FREDRIK WANDRUP
Allen Ginsberg er død, og Nobelkomiteen i Stockholm har for alltid latt sjansen gå fra seg til å dele ut sin eventuelt hippeste pris gjennom tidene. «Verden er hellig! Sjela er hellig! Huden er hellig! Tunga og pikken og handa og rasshølet er hellig! Alt er hellig! Alle er hellige! Alle er hellige! Alle steder er hellige! Hverdagen er i evigheten! Hvert menneske er en engel!» Slik har Olav Angell gjendiktet noen linjer fra «Fotnote til Hyl», altså «Howl», boka som midt på 1950-tallet snudde opp ned på vante forestillinger om lyrikk. Poesien ble dratt ut av universitetene, ut av alle ismer og programmer, ut på gatene i de store byene, ut til menneskene. Alle er hellige. Hver boms er like verdig som en konge. Denne vekten på menneskeverdet ligger bak Allen Ginsbergs visjon. Den gjør hans diktning universell og politisk på samme tid. Han besøkte Norge et par ganger. I 1993 signerte han bøker i Norlis bokhandel. Foran en kø som aldri tok slutt satt Ginsberg og signerte. Han tok seg all verdens tid, designet hver hilsen, tegnet blomster og soler, snakket lavt med hver kunde. Å prate med Ginsberg var en fest. Intelligent skravl om alt fra kosmiske teorier til politisk forfølgelse, fra beatmiljøet på 50-tallet til personlig erfaring med pleie av spedalske i Calcutta. Midt på 1980-tallet var Ginsberg her sammen med sin mannlige kjæreste gjennom en årrekke, Peter Orlovsky. Jeg intervjuet dem på Engebret. Den alltid nysgjerrige Ginsberg ville smake norsk mat. Han valgte lutefisk, til tross for at jeg oversatte med «rotten stink fish», og forsynte seg tre ganger. Orlovsky lurte på hva «ass. spekemat» sto for. «Dried meat,» svarte jeg. «Allen,» sa Orlovsky. «They got some dried ass meat here.»En nobelpris til Ginsberg, som for eksempel dikteren Lawrence Ferlinghetti har foreslått i et intervju med Dagbladet, ville vært en pris til en hel kultur og en hel livsstil som ligger Svenska Akademien fjernt. Det ville vært en pris til Jack Kerouac og Charlie Parker, til Bob Dylan og Tom Waits, til William Burroughs, Grateful Dead, Robert Frank og Dennis Hopper, til alle de brennende og utbrente hjertene som har gjort bebop, beatkultur og rock'n'roll til en fortellerform for vår tid. Som har frigjort litteraturen slik at den har gnistret ikke bare gjennom romaner og diktsamlinger, men gjennom musikk, film, fotografier, konserter og opplesninger. Ute, i det levende livet.

© Dagbladet