Fusjonen mellom Storebrand og Kreditkassen har perspektiver som går tungt inn i norsk økonomisk og industriell historie.

Det norske system
Jo visst skulle jeg gjerne tatt en titt innenfor pannebrasken på Orkla-sfinxen Jens P. Heyerdahl når han nå vurderer fusjonsplanene for Kreditkassen og Storebrand. For der forener seg mange linjer i norsk industriell og finansiell tenkning.

Av GUDLEIV FORR
Det som i mediene ser ut som en beinhard kamp om personlige maktposisjoner, handler også om strategier for hvilken retning norsk industriell utvikling skal ta og hvem som skal styre den. Stat eller privat, nasjonal eller utenlandsk, langsiktig eller kortsiktig: Dette har vært sentrale problemstillinger knyttet til norsk investeringskapital i 150 år. Den mest iøynefallende forskjell på før og nå er at staten ikke har noe klart konsept for sin rolle. Finansminister Jens Stoltenberg sitter nok med en stor eierpost, men har kortene tett inntil seg under fusjonsprosessen. Statsminister Jagland ser på det statlige eierskap i bankene som en inntektskilde som alternativ til skatt. Politikk i dag handler mest om helse og skole. Vi har ingen industriminister. På den annen side har vi heller ikke noe industriforbund. Hvem skal da utvikle og drive fram en nasjonal strategi i en markedsstyrt internasjonaliseringsperiode?Det som har kjennetegnet den norske finanskapitalen er at den har vært for svak for de store strategiske grep. Mens Sverige har hatt Wallenberg og Tyskland har hatt sterke investeringsbanker, har vi måttet ty til staten eller til utlandet når moderniseringsønsker banket på. Det var staten som spilte den initierende rolle i Stangs og Schweigaards periode ved midten av forrige århundre. Det fortsatte med «den nye arbeidsdagen» etter 1905 da en ny industrifase inntrådte, og Gunnar Knudsen drev gjennom konsesjonslovene som motvekt mot internasjonal finanskapital.Arbeiderpartiet kunne derfor bygge på solid tradisjon da det tok i bruk staten i 1945. Det ble selvsagt begrunnet i ideologi, men fikk bred tilslutning fra næringslivets menn så vel som den borgerlige opposisjon. Regjeringen Lyng kom rett nok til på en industrisak i 1963, men problemstillingen var av konstitusjonell, ikke næringspolitisk art. Og så seint som på 1970-tallet ble det tatt et kraftfullt statlig grep for å bygge opp en moderne elektronikkindustri under ledelse av Finn Lied, Jens Chr. Hauge og industriminister Bjartmar Gjerde. Den norske oljepolitikken hadde helt fra første stund staten som initierende og kontrollerende nasjonal aktør. Slik har staten fungert som en erstatter for den manglende private finanskapital i vårt land. Men økonomihistorikeren Francis Sejersted mener også at det norske borgerskapet har mislykkes med å bygge opp sterke finansinstitusjoner fordi det ikke var noe ønske om slike sterke private maktkonsentrasjoner. Når LO-økonom Stein Reegård, som er styremedlem i Statens banksikringsfond, drøfter Christiania-saken og argumenterer mot å svekke statens eierrolle gjennom fusjonen, likner det på dette synet: Staten skal hindre «eventyrpregete aktiviteter» og sørge for «mindre ensidig business-preget rekruttering» til finansinstitusjonenes styrende organer. Det er lite industriell strategi i et slikt resonnement.Men det har vært gjort forsøk også på å bygge opp slagkraftige private finansinstitusjoner. Johan Malander i daværende DnC prøvde det da treforedlingsindustrien ved slutten av 1960-åra måtte gjennomgå en omstrukturering, og Spigerverkets direktør Ferdinand Schelderup framholdt mot slutten av krigen at utviklingen ville gå i uønsket retning mot «mange statsbedrifter (...) hvis ikke næringslivets menn selv viser tilstrekkelig initiativ».Jens P. Heyerdahl i Orkla tar opp i seg disse motstridende linjene i norsk industriell utviklingshistorie. Han er neppe besjelet av statsskrekk, medlem av Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund som han er, men han ser behov for alternative finansinstitusjoner til et statsdominert Christiania. Han ser behov for langsiktighet og trekker fram bergmannen, samtidig som han allierer seg med fiskekapitalisten Kjell Inge Røkke som snarere er en hamsunsk August i Pollen. Han mener det er viktig med nasjonale eierskap, men Orkla har stort innslag av utenlandske eiere og har kjøpt opp store deler av svensk matvareindustri.Norge trenger i dag en ny Fredrik Stang når vi står på terskelen til det postindustrielle. Samtidig har regjeringen abdisert overfor den stategiske logikk. Da er feltet mer åpent for de private aktører enn noen gang. Det gir striden om Christiania-fusjonen perspektiv ut over de eventuelle vennskapsbrudd over hagegjerdet mellom Jens P. Heyerdahl og Storebrands Åge Korsvold.

© Dagbladet