Spøkelser på fisketur
Av FREDRIK WANDERUP

  «På Kvalholmen nede i Helgeland bodde en fattig fisker som het Elias, med sin kone Karen, som før hadde tjent hos presten over på Alstahaug. De hadde fått seg opp en hytte der, og han gjorde nu Lofotfiske på dagsror. På den ensomme Kvalholmen var det nok ikke fritt for at det spøkte. Når mannen var borte, hørte konen mange slags uhyggelig larm og skrik, som ikke kunne være av det gode.»
   Slik begynner en uhyggelig historie, og hvis dette hadde vært en litterær gjettelek: Hvem har skrevet den? Ganske riktig, en nordmann med sans for overnaturlige krefter og «troll» både i og utenfor menneskesinnet, Jonas Lie. Fortellingen heter «Elias og draugen», og er representert i en internasjonal samling spøkelseshistorier, redigert av ingen ringere enn den britiske grøsserkongen Roald Dahl. Boka heter «Roald Dahls svarte bok» og utgis på norsk i disse halvmørke og værsyke vårdager.
  Hva er en god spøkelseshistorie? «Den skal få deg til å grøsse, og forvirre deg,» forklarer Dahl i sitt forord, der han forteller hvordan han pløyde seg gjennom hundrevis av fortellinger med tanke på antologien; de alle fleste av dem «så dårlige at det var vanskelig å lese historiene i sin helhet». Han leste i alt 749 historier. «Jeg var fullstendig fortumlet etter å ha lest så mye skrot, men da jeg vaklet bort fra stabelen av bøker og ukeblader, hadde jeg den tilfredsstillelsen at jeg hadde funnet 24 gode spøkelseshistorier og ytterligere ti mulige...»
  Roald Dahls konklusjon er at «de beste spøkelseshistoriene handler ikke om spøkelser. I det minste ser du ikke spøkelser. I stedet ser du bare resultatet av dets handlinger. Nå og da kan du føle det streife forbi deg, eller du blir gjort oppmerksom på dets nærvær ved raffinerte midler». En av de fortellingene som holder Roald Dahls kritiske mål, er altså «Elias og draugen». Den er «en av de mest beundringsverdige av alle historiene», skriver Dahl, og legger til: «Det er virkelig en grusom og vidunderlig fortelling.»
  Dahl skryter av Lie og røper at han «tilfeldigvis» har et Jonas Lie-portrett malt av Heyerdahl hengende i sin dagligstue. Lie er mann etter Dahs smak: «Han har en bredbremmet sort hatt og en sort slengkappe, og hvor jeg enn sitter, stirrer han på meg gjennom stålbriller med et fryktelig isnende blikk. Han likner mest av alt en begravelsesagent som vet han kommer til å få deg til slutt. Men han var en ypperlig forfatter, og jeg er sikker på du vil bli foruroliget av denne fortellingen...»

© Dagbladet