En overraskende resignert helseminister uttalte seg til Aftenposten søndag. Gir han opp?

Er han så trøtt?
Var det en sykemelding eller en avskjedssøknad? Eller var det en politisk omgående bevegelse?

Av GUDLEIV FORR

  En statsråd som sier han er trøtt, forteller noe om sin personlige tilstand. Men når han sier det offentlig, er det også en politisk handling. Søndag meddelte helseminister Gudmund Hernes Aftenpostens lesere at han ser fram til den dagen han kan overlevere nøklene til sin etterfølger. Men hadde uttalelsene også andre adressater?
  Jeg vet jo ikke om det har skapt rystelser i regjeringens miljø at statsråd Hernes gir utløp for sterke frustrasjoner i landets største opposisjonsavis. Men at helseministeren sier takk for seg, må være det siste statsminister Jagland kan ønske seg nå. Da ville det ikke være mye igjen av den regjeringen som tiltrådte som det mest spennede kollegium siden Einar Gerhardsen dannet sin andre regjering høsten 1945.
  Derfor kan statsråd Hernes dype hjertesukk være et signal til statsministeren. Føler helseministeren at han må kjempe sin strid mot uvennlige profesjoner, utålmodige pasienter og en aggressiv opposisjon uten statsministerens helhjertede støtte? Synes han finansministeren er for påholden med pengesekken, slik at det kommer for lite ut av de organisasjonsmessige grepene som tas?
  Det er selvsagt menneskelig å bli sliten. Som arbeidshest er han jo selv en hån mot sitt fremste medisinske grep, nemlig oppfordringen om å passe på helsa selv. Det fortelles at han i sin tid forsvant ned i arkivene på Johns Hopkins University i Baltimore, og kom opp etter et par år med en doktorgrad. Men det er snart 30 år siden. Når han fortsetter å arbeide 18 timer i døgnet omgitt av motkrefter alle vegne, sliter det selvsagt på humøret.
  Men statsrådens resignerte «...jeg skal være fornøyd når jeg kommer så langt som til nøkkeloverleveringen» forteller også noe mer: Det har vært tyngre å gå løs på helsevesenet enn han forestilte seg da han slapp skolevesenet. Der sto han overfor svakere motstandere som både var sosialt og faglig svekket. Legene, derimot, representerer arbeiderpartistatens avantgarde. De gir ikke ved dørene.
  Legene syntes nok de fikk en verdig motstander da Gudmund Hernes overtok. Han var deres likemann, om ikke overmann. Spørsmålet er om han kanskje er for dyktig også for dem. Han får jo opp stemningen med vidd og kunnskap når han møter dem, men går de fra møtene med en følelse av å være snytt? For han har jo intet columbi egg å gi dem. De må arbeide mer, rett nok for mye mer penger og innenfor nye organisasjonskart. Men føler de at den store samtalen med helseministeren ble det de trodde den skulle bli?
  Etter hvert har det kanskje gått opp for Hernes at det ikke er mulig å finne løsningen i helsevesenet. Som han sier i intervjuet søndag: «...hvis du spør meg om vi kan klare å møte etterspørselen etter helsetjenester, er svaret på det nei.» Han gikk nok til helsevesenet med samme pågangsmot som Karl Evang da velferdsstaten skulle avløse sosialismen i de første etterkrigsårene: Gjennom organisasjon og styring skulle det snekres en folkehelse som gjorde legene overflødige. Men køene bare øker fordi det er helt andre forhold som bestemmer sykdomsbildet. Folk blir eldre, folk får sykdommer relatert til arbeid, økonomi og sosiale forhold. Helse har noe å gjøre med alle departementene. Men hvis helseministeren ikke får med seg statsministeren, næringsministeren og de andre ministrene, vil problemene i helsesektoren bare vokse.
  For helsevesenet er et speilbilde av hele samfunnet, og de behov som oppstår, henger sammen med hva slags samfunnsutvikling vi har. Hvis Hernes nå er i ferd med å erkjenne at helsevesenet ikke kan styres - at det så å si ikke er organisasjon og profesjon som står i veien for den ultimate fornuft - må det selvsagt oppleves som dypt nedslående. I det lange løp blir det uutholdelig.
  Men når intervjuet likevel ikke kan tas som en avskjedssøknad, henger det sammen med regjeringens situasjon. Det er nok dårlig stemning i regjeringskontorene, og spørsmål om statsministerens evne til å inspirere og samle til organisert politisk felttog stilles stadig hyppigere. Men så langt ned er det neppe kommet at partiet kan tillate kollegiets mest profilerte statsråd å gå idet valgkampen starter. Einar Gerhardsen sa i sin tid også at han var trøtt. Men det var etter at han hadde gått av. Og utviklingen videre viste at det ikke var noe i veien med den politiske energien. Er Hernes' trøtthet av samme politisk art?

© Dagbladet