Kommentarer

Medier på grasrota
Av MARCUS MARKUSSON
I de politisk bevisste 1970-åra arrangerte Verdens Gang sitt «VG-tinget» rundt omkring i landet. Dagbladet kjørte en kampanje som het «Innsats». Siden har vi fått folkemøtene i fjernsynet, og vi kjenner alle Dagbladets «Stopp volden»-kampanje. Nå har også denne formen for journalistikk fått et navn og blitt gjenstand for forskning, systematisering og problematisering. Den er blitt journalistenes nye religion i USA, og blir kanskje mer vanlig her også, etter at amerikanske misjonærer har talt varmt om den på seminarer i Oslo og Bergen. En periode var «new journalism» på mote, så ble det «investigative journalism» og nå er det «civic journalism» eller «public journalism».

Seminarene arrangeres av USIS (United States Information Service) i samarbeid med NHO under denne vignetten: Mediene får skylda for økt publikumsapati, politikerforakt og manglende deltakelse i politikk og samfunnsliv. Journalistene har mistet kontakten med folks problemer og interesser.

Dette tar civic journalism fatt i, og de amerikanske ekspertene forklarer hvordan: Man går ut til folket og finner ut hva problemene er. Så beskriver man og diskuterer sakene i mediene, og arrangerer folkemøter der folket selv kan snakke direkte til ekspertene og politikerne og søke å finne løsninger.

Selve verktøyet er greit og uproblematisk, men skeptikerne har mange innvendinger: Når mediene aktivt går med i samfunnslivet på denne måten, mister de den kritiske avstanden. Skal redaktørene bli seremonimestere i dette nye demokratiet? Er ikke medienes oppgave å beskrive problemene og kritisere løsningene - ikke finne løsningene for politikerne og myndighetene?

Og framfor alt: Er dette virkelig medienes samfunnsoppdrag - som medieforskerne ynder å kalle det? Gjelder det ikke å holde klarere konstitusjonelle grenser her mellom politisk ansvarlige, myndigheter, partier og medier?

I debatten kan det være klokt å ta utgangspunkt i at mediene står fullstendig fritt. De har et et samfunnsoppdrag, men det er selvpålagt og ikke gitt av høyere makter. De kan utføre det hvordan de vil. Men derav følger også medienes manglende plikt og at politikerne ikke kan fraskrive seg noe ansvar.

Ellers kunne det kanskje bli slik at mens man overlater velferden til lotteriene, gir man mediene ansvaret for selve demokratiet, og det er en utrygg rollefordeling.