Kineserne jubler etter at de for sjuende år på rad slapp unna kritikk i FNs menneskerettskommisjon.

Frihet for menneskene
Like årvisst som hovedforsamlingen i FN kom USAs kritikk av Sovjetunionens gjentatte brudd på menneskerettighetene. Og like sikkert kom svaret fra utenriksminister Andrej Gromyko: Hva snakker dere om? Vi trenger ikke dra lenger herfra enn opp i Harlem for å se de verste brudd på menneskerettigheter dagens verden kan framvise.

   Slik fikk aldri amerikanernes kritikk den ønskede slagkraft. For i tillegg til de naturlige og umistelige rettigheter som frihet, eiendomsrett, rett til å avverge undertrykkelse, ytringsfrihet, skattebevilgningsrett og alminnelig lovgivningsrett vedtok FN i 1966 to konvensjoner. Den ene handler om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, den andre om sivile og politiske rettigheter.
   Den gode nyheten fra Genève er at Kina har lovet at landet seinere i år vil underskrive den første av disse konvensjonene. Den trådte i kraft i 1976 og er rettslig forpliktende for de stater som ratifiserer den. Den dårlige nyheten er at kineserne ikke sier noe om den delen som garanterer sivile og politiske rettigheter, og det er det mange som merker seg, spesielt i Hongkong.
   Dårlig nyhet er også avstemningsresultatet for alle som har håpet på EUs evne og vilje til å formulere en felles og sterk utenrikspolitikk. Unionen sprakk med et smell, først og fremst på grunn av Frankrikes klart uttalte ønsker om å sette handel foran moral. Spania og Italia fulgte lett i franskmennenes kjølvann, mens Tyskland nølende sluttet seg til. Den store taperen blir imidlertid FNs menneskerettsapparat som ligger blodtappet tilbake etter at 27 av de 53 medlemslandene i kommisjonen gjorde felles sak med Kina og bøyde seg for landets klart formulerte trusler.
  Direkte beundringsverdig er Danmarks rolle. Landet har stått rankt og modig mot kinesernes press og trusler og har, til tross for avstemningsresultatet, all grunn til å være fornøyd fordi man har holdt Kina fremst på dagsordenen. Selv om Norge fulgte Danmark til døra, rammes ikke vårt land av de samme represalier som danskene og nederlenderne nå får merke: Jan Egeland fortsetter sitt offisielle besøk i Tibet uten følge av norsk presse og egen tolk. Det er selvfølgelig å håpe at han styrkes i sin tro om at kineserne lar seg bevege millimeter i riktig retning i spørsmålene om grunnleggende rettigheter.
  Diskusjonen om menneskerettighetenes plass i et lands utenrikspolitikk er ikke av ny dato. Henry Kissinger skriver i sin bok «Diplomacy»: - Ideologisk glød sendte franske armeer over hele Europa på vegne av de universelle prinsippene om frihet, likhet og brorskap. Det var konservative statsmenn som Metternich fra Østerrike-Ungarn og Castlereagh fra Storbritannia som måtte gjeninnføre ro og orden. De var overbeviste om at napoleonskrigene var den forferdelige konsekvensen av det som skjer når et land forsøker å eksportere menneskerettigheter. De mente orden bare kunne opprettholdes gjennom maktbalanse, hvor ingen stater utfordrer et annet lands legitimitet.
  Disse to fløyene har levd side om side helt til våre dager. Blant «metternichene» finner vi såkalte realpolitikere som Disraeli, Teddy Roosevelt, Richard Nixon og ikke minst Kissinger. De fremste liberale menneskerettsforkjemperne på den internasjonale arena har vært Gladstone, Woodrow Wilson, Jimmy Carter og på sin måte også Ronald Reagan.
  Som vi ser av gårsdagens avstemmingsresultater i Genève, gjelder ikke samme rett for Loke som for Tor: De ikke så mektige nasjonene Indonesia og Cuba måtte tåle kraftig kritikk der Kina slapp unna. Og det i internasjonal sammenheng relativt ubetydelige Burma vil med sikkerhet få sitt pass påskrevet.
  Her hjemme har vi sett hvordan den etter hvert så mektige oljeindustrien slutter seg til metternichenes rekker. I den såkalte INTSOK-rapporten som ble lagt fram tidligere i år, finner vi klare planer for hvordan den norske opinionen skal bearbeides til å akseptere at oljeindustrien etablerer seg i land som åpent bryter menneskerettighetene, for eksempel diktaturstatene Nigeria, Libya, Indonesia eller Irak.
  Vil de lykkes? Utviklingen de siste par tiår tyder på det motsatte. Demokrati og menneskerettigheter har styrket sin stilling radikalt i alle verdensdeler. Vedvarende press for menneskerettigheter skaper ubehag hos alle diktatorer. Det er all grunn til å opprettholde dette.

© Dagbladet