Undringens katedral
Av HARRIET EIDE
«Er det ikke en slags historiens ironi i dette at vi gjennom de siste hundre år har investert millioner av kroner på å gjenreise en enorm middelalderkatedral for mennesker som har mistet sin religion?»
Det er professor i kunsthistorie, Gunnar Danbolt, som spør i sin storslagne bok om Nidarosdomen. En bok ment for deg og meg, selv om vi ikke har tung, kulturell ballast. For egentlig appellerer den til vår innlevelsesevne, og selv om Danbolt i boka på mange måter følger norgeshistorien gjennom ni århundrer, er kanskje hans overordnede mål at neste gang vi er i Domen, skal vi oppleve skjønnheten og sette den inn i historiens perspektiv. Kanskje kjenne et pust av storhet som ligger noen lag over vår hverdag. Har ikke mange av oss opplevd det, enten vi har besøkt Stephankirken i Wien, Peterskirken i Roma eller Nidarosdomen i tusenårsbyen?
Kan hende fant vi noen øyeblikks ro bare ved å være der. Kan hende holdt vi vår egen lille messe over en som har forlatt oss. Kanskje er vi bare vår tids pilegrimer, som opplever glassmaleriene, utsmykningen og arkitekturens storhet som en kilde til ny kraft.For ifølge Gunnar Danbolt er det kunsten som har erstattet for det moderne mennesket det pilegrimene søkte på 1100-tallet: Å komme i nærheten av en kraftkilde.
Danbolt forteller blant annet om det endrede pilegrimsbildet i boka, som han har skrevet etter oppdrag fra det nye forlaget Andresen & Butenschøn.
«En helgen var magnetisert av Gud, det hellige,» sier Gunnar Danbolt. Å berøre en helgens kappe ble som et batteri som ladet menneskene opp. Seinere da skjærsilden kom inn i kristendommen, kunne man få samme avlat ved å besøke det hellige Roma. På ett år på 1300-tallet besøkte 200000 mennesker byen. Også Nidarosdomen ble et sted man fikk avlat. Tusenvis av mennesker valfartet dit.Boka om Nidarosdomen er fortettet norgeshistorie, og som den tyske arkitekten H.E. Schirmer sa i 1850-årene, da han begynte restaureringsarbeidet: Nidarosdomen har alltid vært et barometer for Norges skjebne.
Med sin klare tekst og storartede illustrasjoner ved Marianne Brochmann og Jarle Kjetil Rolseth, gir boka oss smakebiter på akkurat det.Vi lar Gunnar Danbolt si de avsluttende ord: Må Nidarosdomen få bli et undringens sted - og ikke et tempel for de ferdige svar! Bare på denne måten kan den bli en ny og moderne pilegrimskirke.

© Dagbladet