Carl I. Hagen er ingen politisk ekstremist. Han er en rå populist. Derfor søker Hagen innflytelse gjennom politisk utpressing og gisseltaking. Popularitet er viktigere enn posisjon.

Villdyret våkner
Det nytter ikke lenger for de andre partiene å tie i hjel Carl I. Hagen. Dagens meningsmåling i Dagbladet viser at det kan gå mot et valgskred for Fremskrittspartiet. Landsmøtet i Kristiansand fornemmer allerede den liflige lukten av suksess, og er nesegrus i sin hyllest av partieieren. Nå skal årevis med hån og fornedrelse vendes til politisk gevinst. Et villdyr er i ferd med å våkne.

Av JOHN OLAV EGELAND
   Etter 23 år i politikken står Carl I. Hagen endelig ved målet. Partiet er renset for all opposisjon, og organisasjonen har fått en slags stabilitet. Hagen er Fremskrittspartiet. Flere meningsmålinger viser at Frp puster Høyre i nakken som landets tredje største parti. I denne situasjonen velger Carl I. Hagen å stille seg helt utenfor spillet om regjeringsmakten. Som den ekte populist han er, skal ny makt utøves ved å presse hele det politiske spektret fra Høyre til Arbeiderpartiet. Hagen vet at Frp fordunster hvis partiet inntar ansvarlige posisjoner. Han er godt fornøyd med å gjøre som gjøken: legge sine egg i andres reir.
   Hagen står støtt på populismens tre M-er: Meg, Media og Meningsmålinger. I går viste han sin klasse ved å omskape en ganske ordinær tale til politisk gateteater på høyt dramatisk nivå. Her var spedbarn på armen, klapping av pensjonister, hyllest av den skatterammede bedriftseier og fløyelsinnpakket fremmedfrykt. Politisk inneholdt talen lite nytt, men det var kanskje også poenget. Det skal kjøres rent løp fram mot valget, uten farlige eksperimenter og utspill. Men Hagen håper også at de andre partiene skal gi ham hjelp på vanlig måte, dvs. ved hån og fortielse. Det vil samle egne rekker, og få ham til å framstå som forfulgt og annerledes.
   Det er nemlig grunn til ikke å undervurdere viktige psykologiske spenninger som ligger dypt både i Carl I. Hagen og i partiet. Her finnes en felles hevntørst og forakt overfor alle dem som i årevis har latterliggjort og marginalisert partiet og dets tillitsmenn. Det gjør partiet til en lumsk aktør i det politiske landskapet. Men påstanden om at Frp i hovedsak består av ilanddrevne sjømenn, taxisjåfører og kioskeiere, er ikke sann. Hagen har nemlig rett når han hevder at opptil flere av partiets standpunkter har betydelig støtte i folket. Han har også rett - i hvert fall av og til - når han sier at andre har stjålet Frp's politikk. Som det er blitt sagt: Det farlige med Carl I. Hagen er ikke at han er reaksjonær, men at han altfor ofte har rett.
   Om man tar seg bryet med å studere Carl I. Hagens utvikling fra «hundegutt» hos Anders Lange til dagens politiske rovdyr, er noen trekk iøynefallende. Det personlige elementet - for å si det på en høflig måte - går som en rød tråd i hans historie. Motstandere i partiet må nedkjempes, idioter sables ned og posisjoner inntas. I 20 år har han lengtet etter anerkjennelse, men sjelden fått det av andre enn sine egne. Selv om det er liten tvil om at han er blant Stortingets beste politiske analytikere og en kapasitet i konstitusjonelle spørsmål. Når han ikke er blitt kalt inn i det gode selskap, skyldes det også et annet særkjenne ved Hagen. Jakten på populære standpunkter og behovet for egenmarkeringer gjør ham til en usikker og kortsiktig alliert.
   Og likevel har Hagen ikke stått stille i sin politiske utvikling. Om man klarer å se bort fra den kyniske utnyttelsen av rasisme og fremmedfrykt, har partiformannen utvidet sitt politiske aksjonsområde mot sentrum. De høyreekstreme posisjonene er svekket til fordel for det populistiske. Det innebærer at Hagen uten å nøle forsøker å hente gevinst fra alle politiske stemninger, og at han er i stand til å manøvrere tett opptil både sentrum og Arbeiderpartiet. Det er f.eks. bare noen dager siden han aksepterte sivil ulydighet som kampmiddel mot gasskraftverkene. Han kan jo få bruk for våpenet selv.
   På Frp's landsmøte er han kong Carl, og styreformen er det vennlige enevelde. Men det bør bekymre partiet at det mangler klare opprykkskandidater. Bak Carl I. Hagen står det i dag ingen som kan overta.

© Dagbladet