Hermon i Hallingdal
Av DAG KULLERUD
   Ved foten av Hallingdals fjell ligger forlaget Hermon, en norsk småbedrift tuftet på det som kalles kristendom. Herfra er det kommet et budskap det siste året som nok må karakteriseres som det råeste, mest brutale og løgnaktige som er blitt utgitt på norsk de siste årene. Det skjer for tida i tredje opplag og i Guds navn. Boka det er snakk om er siste uke blitt presentert her i Dagbladet og i Vårt Land. Det dreier seg om Ramon Bennets bok «Filisterne - myten om det palestinske folk». Bennet var tidligere eiendomsmekler i New Zealand, men etter seksdagerskrigen i juni ble han så imponert over både Israel og Gud at han begynte, som han skriver, «å fortære Bibelen». Det har han gjort til gagns, for den som leser boka øyner ingen forskjell mellom Bennet og Vårherre. De er ett.
   Det er nettopp det som gjør ham farlig. Og det er denslags som gjør at vi må ta religion på alvor, for i det øyeblikk fundamentalisme omsettes til politikk og blir norm for politiske handlinger, overtar undertrykkelse, drap og tortur - alt kan gjøres med en himmelsk rett. I boka omtales arabere som sexgale, fødte løgnere og terrorister. Redaktør i Israelmisjonen, Endre Fyllingsnes, har rett når han sier at boka gjør Gud til en rasist.
   Både han og domprosten i Oslo, Ole Chr. Kvarme, skal ha ros fordi de nå har gått ut og advart mot boka, og gjort oss andre oppmerksom på den. For selv om hermonister og norske israelfundamentalister er marginale, også i det norske kirkebildet, er de mange nok. Og deres meninger er for alvorlige til å bli latterliggjort - det ligger simpelthen for mange lik i de religiøse krigeres fotspor.
   I en reportasje i NRKTV viste Odd Karsten Tveit oss en annen side av dette - som også gjør at vi må ta det på alvor. Hvor representativt hans eksempel var, vites ikke, men det sa oss uansett noe om hvordan bibelturisme kan være. Vi fikk se norske turister på vei til Jerusalem. Mens konflikten dundret rundt dem sang de «Kjærlighet fra Gud». Det hørtes som en selvopptatt trøstespisers smatting, og vitnet om en slags blind kjærlighetsløshet, som i neste omgang nettopp kan åpne seg for Bennets hat.
   Hermonistene i Hallingdal bør lese Davids salme 133 en gang til, for her jubler David over hvor godt og liflig det er at brødre kan bo fredelig sammen. Det er en velsignelse, som Hermonsdugg som flyter ned på Sions berg.
Velsignelsen fra Hermonfjellet priser altså det broderlige fellesskap, mens boka fra Hallingdal forherliger fiendskapet ved å fradømme andre menneskeverd.

© Dagbladet