Justisminister Janet Reno er den som akkurat nå gir amerikansk politikk bitte lite verdighet. Andre politikere jobber overtid med å bringe politikken i miskreditt.

De avhengige
NEW YORK (Dagbladet): «Jeg bare dro på smilebåndet og lurte på om kanskje formannen i Kongressen også gjerne ville ha en kopi av det Abraham Lincoln sa.» Justisminister Janet Reno, som republikanerne tvang presidenten til å beholde, framstår som en av regjeringens tøffeste og mest uavhengige.

Av HALVOR ELVIK
   I uka som gikk, sammenliknet kongressformann Newt Gingrich henne med Richard Nixons skandaliserte justisminister John Mitchell, som gikk ut av regjeringen og inn i fengsel. Reno dro på smilebåndet da hun hørte om det, og fortalte at på veggen har hun følgende sitat av Lincoln: «Hvis du skulle legge vekt på alle de stygge tingene folk sier om deg, kan du like gjerne stenge butikken.»
   Republikanerne, som elsket henne i fjor, er hoppende gale i år fordi hun avslår å sette i gang prosessen med å utnevne en uavhengig etterforsker til å granske demokratenes pengeinnsamling under presidentvalgkampen i fjor. Fra før har hun gjort presidenten så hoppende gal at han ville sparke henne etter valget. Årsaken var at hun så kjapt fikk utnevnt en uavhengig etterforsker til å granske presidentparets investeringer i det mislykte tomteprosjektet Whitewater i Arkansas.
   Men når det stormer slik som nå, blir Reno hard som flint, og den overlæreraktige kvinnens smil har samme lød som kaldt stål. Hun splitter de to liberale storavisene på østkysten. New York Times drypper sarkasmer og vil ha en uavhengig etterforsker, mens Washington Post skriver at Reno har rett. Hun bryr seg ikke om noen av dem.
Antakelig får hun nasjonens øre med sin ranke holdning. I øyeblikket er det den som gir politikken en viss verdighet i bikkjeslagsmålet i Washington. Det er ikke mange der som står like støtt som henne.
   Newt Gingrich, som altså var mest ondsinnet, lånte et par dager seinere to millioner kroner av presidentvalgets taper Bob Dole. Gingrich trengte pengene for å betale boten han er ilagt av Kongressen for å ha gitt etikk-komiteen gale opplysninger. Det var intet vakkert syn å se ham stå der og skylde på sine advokater samtidig som han framstilte lånet og betalingen av boten som en edel og prinsipiell handling. Det var akkurat like uskjønt som når president Clinton med glatt ansikt sier at den uendelige rekken med kaffeselskaper han avholdt i 1995 og 1996, aldri hadde som sin fremste hensikt å samle inn penger til valgkampen mens millionene rullet ut til hans tidlige egenreklame på TV utenfor de store byene.
   I Kongressen ligger tusenvis av sider med notater fra hans tidligere visestabssjef, den barkete New York-advokaten Harold Ickes. Hans notater viser at presidenten var mer enn klar over hva den stadige strøm av mennesker ville betale for å drikke brunt vann sammen med ham. Men aller uskjønnest var visepresident Al Gore da han i juridisk nytale forsøkte å forklare hvorfor det var i orden at han hadde ringt tunge bidragsytere fra sitt kontor i Det hvite Hus når det er forbudt å samle inn penger på offentlig eiendom.
   Kaffeselskapene, den lange køen gjennom salige Lincolns soverom (der han selv aldri sov), gjestene i Det hvite hus med kriminelle rulleblad og narkotikaforbindelser, forteller om et politisk system som har et like stort sug etter penger som en heroinist etter stoff når abstinensen melder seg. Det er snakk om avhengighet som får folk til å gjøre hva som helst, også det som er nedverdigende.
   Men de sittende politikerne i begge partier vil ikke på avvenning. Presidenten deltar fremdeles på pengeinnsamlinger som han sier bør forbys, i trygg forvissning om at heller ikke hans motstandere ønsker forbud. Republikanerne er ikke forbannet på systemet som nå finansierer valgkampene. De er forbannet på justisministeren fordi de ikke får en etterforsker som kan gjøre livet surt for presidenten. For nå handler det allerede om valget i 1998 og i år 2000.
Velgerne er kloke og ser hva som foregår. De reagerer ved å holde seg borte fra den politiske prosessen.
Dette er den virkelige krisen i amerikansk politikk. Ikke hvorvidt det oppnevnes en spesiell etterforsker eller ikke.

© Dagbladet