I helga pågrep overvåkingspolitiet enda en høyreekstremist som mistenkes for å ha planlagt «samfunnsskadelig virksomhet». Det er neppe en nynazisme på frammarsj vi er vitne til, men farlige smågrupper som er villige til å drepe for sitt forskrudde livs- og menneskesyn.

De brune arvtakerne
Det er all grunn til å ta høyreekstremistene på ramme alvor. Ikke fordi de er i ferd med å bygge opp en massebevegelse, men fordi kombinasjonen av hatideologi og våpenromantikk er livsfarlig. Samtidig ser vi «nye» trekk hos 90-tallets nynasjonalister som skiller dem fra forgjengerne.

Av HARALD STANGHELLE
I 25 år har høyreekstremister med svært så ujevne mellomrom preget nyhetsbildet. Like lenge har det norske samfunnet latt seg ryste av voldshandlinger satt i scene av dem. Listen er lenger enn vi liker å tro: Bombeattentater mot Oktober-butikkene, Hadelands-drapene, brevbomber mot kjente anti-rasister og folk på norsk venstreside, terroranslag mot 1. mai-tog, Normoské-attentatet, voldsaksjoner mot asylmottak, bomber mot Blitz-huset, og nå planer om en væpnet aksjon for få den drapsdømte Varg Vikernes ut fra Ila landsfengsel.
   Med ujevne mellomrom har politikere, medier og politifolk diskutert om fenomenet representerer en farlig politisk bevegelse, pøbler på politiske avveier eller «bare» er et resultat av forskrudde enkeltpersoner med en viss karisma. Mest sannsynlig finnes det elementer av alt dette i det høyreekstreme miljøet vi nå får dokumentert: Det skal finnes et par hundre personer med en form for tilknytning til høyst ulike grupper, mens det hevdes at overvåkingspolitiet mener det finnes et såkalt alvorlig voldspotensiale hos et femtitall.
  Det er mange og klare likhetstrekk når høyreekstremistene analyseres i et 25-årsperspektiv. Men den siste ukas dokumentasjon av grupper, enkeltpersoner og forbindelseslinjer forteller at delvis nye og farlige moteretninger er i ferd med å få innpass i miljøene.
  Vi ser en tydeligere dyrking av nazismen og nazismens symboler. Der nynazistene tidligere skjulte seg bak nasjonalisme og norrøne symboler, brukes nå hakekorsflagg og Hitler-sitater åpent som sjokkeffekt og propaganda. Det er fristende å spørre om det er tidsavstanden til verdenskrig og nazistenes okkupasjon av Norge som gjør det mulig å bruke disse symbolene så åpent. 70-tallets nynazister opererte i et miljø der foreldrene tilhørte krigs- eller den første etterkrigsgenerasjonen. Dagens nynazister tilhører en generasjon der knapt besteforeldrene kan huske okkupasjonen. Det er grunn til å skjerpe vår mentale beredskap når det viser seg at stadig flere er i ferd med å sløves slik at de gamle nazisymbolene stilltiende «aksepteres» på lik linje med andre politiske ekstremist-symboler.
  Et annet trekk er at anti-semittismen åpent brukes og blomstrer i propagandaen. Grunntonen er ikke ny, det er den åpne, freidige, historieløse måten den brukes på som i dag gjør den tydeligere enn tidligere.
Med den største selvfølgelighet brukes de like vanvittige som løgnaktige påstandene om et jødisk verdensherredømme, og norske nynazister har for lengst adoptert den internasjonale, brune retorikken om ZOG - «det zionistiske okkupasjonsregimet».
  Også fiendebildene ser ut til å ha gjennomgått en forandring: Mens innvandrere, anti-rasister og venstresida var høyrekstremistenes fremste hatobjekter, ser vi nå tendenser til at hatet og propagandaen også retter seg mot det etablerte Norge i form av statsråder, biskoper og andre representanter for myndighetene. Dette bildet finner vi igjen hos høyreekstremistene i andre land, ikke minst i USA der nettopp myndighetene utpekes som hovedfienden. Et tankegods som har resultert i vanvittige terrorhandlinger som Oklahoma-bomben.
  Dessuten er 90-åras nynazister dataalderens barn, og i motsetning til sine forgjengere på 70- og 80-tallet henter de inspirasjon og ideer, fellesskap og samarbeidspartnere fra de mange merkverdige basene og hjemmesidene Internett åpner døra til. Det kan gi små grupper en urealistisk følelse av å tilhøre et større fellesskap, og gir selv de mest vanvittige ideer og vrangforestillinger en viss form for legitimitet.
  Når vi ser dette i sammenheng, tegnes det et bilde av uforsonlig samfunnshat som henter inspirasjon fra nazismen, data- og voldsromantikk, samt en dyrking av den voldelige aksjonen som livets mening og forbilde. Det er mer enn grunn god nok til å ta de brune arvtakerne på alvor.

© Dagbladet