Kjent synsing om pressen
Norske journalister har fått sin karakterbok. Den heter «Kvalitet i journalistikken», er skrevet av noen samfunnstopper og en del av pressens egne organisasjonsfolk og gir karakteren «Tilfredsstillende».

MONITOR: MARKUS MARKUSSON
Boka bør heller ikke få bedre karakter. Den gir en god beskrivelse av tilstandene og peker på noen praktiske forbedringer, men mangler noe av den skarpe analyse og forfriskende kritikk som kunne innfridd forventningene om å få mediedebatten ført videre - når vi først skulle få en hel bok.
Stig Finslo, Christine Korme og Olav Njaastad har redigert en artikkelsamling utgitt av Institutt for Journalistikk i samarbeid med Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening. Det er ikke deres skyld at resultatet er blitt litt uinspirerende og preget av gamle oppdagelser.
   Det mest skuffende bidraget er levert av Turid Birkeland - fordi hun er vår nye medieminister og hittil ikke har sagt stort i mediedebatten. Her er ingen visjoner, ingen dynamiske standpunkter. Essensen av hennes artikkel blir som et ekko av Åse Klevelands første uttalelser i debatten. Birkeland antyder at riset fremdeles står bak speilet for de utvekster hun frykter. «Overtramp må arresteres, publiseres og debatteres med større bredde og tyngde enn hittil,» skriver hun. Hennes syn på journalistikken endret seg etter at hun ble statsråd og så den behandling enkelte av hennes kolleger fikk, og det har gitt henne en bitter ettersmak. Hun vil ikke godta at en slik journalistikk er et nødvendig onde og skriver at hennes departement vil følge utviklingen innen medieetikken og selvjustisordningen nøye, med tanke på om den gir god nok beskyttelse av personvernet. Hun avslutter med at departementet «i denne omgang» ikke vil gå inn for et medieombud.
  De to friskeste innslagene er skrevet av Thomas Hylland Eriksen og Inge Lønning. De tar for seg den revitaliserte livsstilsjournalistikken, som jo er et nytt og spennende fenomen og samtidig et takknemlig objekt å raljere over, siden den jo av og til kan bli en parodi på seg selv.
Hylland Eriksen sier at denne journalistikken ofte er moralistisk og formanende og skaper avhengighet ved å massere lesernes usikkerhetsfølelse og dårlige samvittighet. Den medvirker også til å forsterke vår sutre- og hypokonderkultur. Lønning går dypere ned i «duduismen»: Den gjennomførte privatiseringen av samfunnsvirkeligheten og den pseudo-intimiteten som skapes med DU-formen. Er det «allmenne vel» i ferd med å bli ensbetydende med den hemningsløse appell til den enkeltes massive og kjøpeglade selvopptatthet?
  Men ellers mener Lønning i likhet med flere andre av bokas forfattere at norske medier er mer profesjonelle og bedre i stand til å løse sine samfunnskritiske oppgaver enn de var for en mannsalder siden. Lønning skriver også at norske medier jevnt over er mer påpasselig enn medier i andre land når det gjelder å respektere grensene mellom det offentlige og det private rom.
  Ellers er det beroligende å lese Yngve Hågensens og Leif Frode Onarheims korte, klare og sympatiske bidrag. De snakker direkte ut fra egne opplevelser som mye brukte intervjuobjekter og finner noe bra og noe dårlig ved norsk journalistikk, men de artikulerer ingen overstadig hyllest og heller ingen knusende kritikk.
  I det hele tatt er norsk journalistikk på det jevne skal vi tro forfatterne. De er, i tillegg til de siterte, Tinius Nagell-Erichsen, Hans Erik Matre, Diis Bøhn, Per Danielsen, Marit Christensen, Fakhra Salimi, Mette Newth og Nils E. Øy. De er alle - med unntak av advokat Danielsen - profesjonelle pressefolk og beskriver situasjonen i norsk journalistikk med forskjellig innfallsvinkel, og noen av dem har interessante forslag til forbedringsverktøy. Men ikke noe av dette bør overraske en gjennomsnitts norsk journalist eller redaktør, og det vi venter på er bare at redaksjonene skal intensivere forbedringstiltakene - i alt fra språk og presentasjon til kildekritikk og dristighet.

© Dagbladet