Med nyvalg i Frankrike om en måned og i Storbritannia om en uke ligger Euroens skjebne i velgernes hender. Samtidig skaper den uro i våre nordiske naboland.

Unionen på valg
Det er mest ØMU, den økonomiske og monetære unionen, det dreier seg om i europeisk politikk akkurat nå. Det er parlamentsvalg i Storbritannia om en uke og i Frankrike om en måned. I begge land ligger planene for den felles Euroen og ulmer under overflaten, som den viktigste årsak til de politiske vanskeligheter regjering og president er havnet i.

Av PER VASSBOTN
I Tyskland har den standhaftige kansleren Helmut Kohl varslet at han stiller igjen ved valget på ny forbundsdag neste høst. Da skal Euroen være satt på skinnene. Det gjør det åpenbart at Euroen kommer til å kreve stadig større oppofrelse av en grunnleggende skeptisk tysk befolkning. Men både for Kohl og hans franske makker Jacques Chirac er gjennomføringen av Euroen etter planen blitt en æressak, noen vil si en tvangstanke. Det er derfor Kohl mot all rimelighet går på enda en kanslerperiode, og det er derfor Chirac i en tilsynelatende smart manøver utskriver nyvalg i utide. De vet begge at uten Tyskland og Frankrike sammen i valutaunionen blir den ikke noe av, det blir som å snekre ei vogn uten akselpar og hjul.
   I noen av unionens mindre land skaper den samme Euro ikke bare rimparet uro, men alvorlige sosiale spenninger og økonomiske krisetilstander. Dens strenge krav og konsekvenser virker iallfall i en overgangsfase direkte destabiliserende på økonomi og politikk, altså det stikk motsatte av hensikten. I Sverige truer Euroen med å knuse maktgrunnlaget for både den sittende og den eventuelt kommende regjeringen etter riksdagsvalget om et år. Senterpartiet truer nemlig med å trekke tilbake all støtte til den sosialdemokratiske regjeringen hvis statsminister G ran Persson gjør alvor av å gå med i Euro, slik regjeringens økonomiske hardkjør absolutt tyder på. En borgerlig Carl Bildt-regjering etter valget skal ikke få det lettere med et Senterparti som bare sier nei til ØMU.
   De andre nordiske naboland har det egentlig ikke stort enklere. Lettest er det naturligvis i Finland, som klok av historien tenker mer i storpolitiske vendinger enn naboene, og hvor alle tanker om en ny folkeavstemning følgelig utelukkes av hele den herskende klasse. Danmarks regjering lider i stillhet under en folkeavstemning som må gjøres om fra nei til ja hvis det skal bli til noe med ØMU. En langtrukken juridisk prosess for Høyesterett om hvorvidt Maastricht-medlemskapet egentlig er i strid med grunnloven, gjør ikke de danske politikeres handlefrihet særlig større.
   Det er kanskje dette som er det berømmelige dyret i åpenbaringen. I så fall er det kanskje en fugl, kryssordfuglen EMU, som den engelske forkortelsen lyder. Den ble klekket i Maastricht i desember 1991 og har seinere flakket hvileløst omkring, utrygg på om den noen gang skulle komme seg på vingene. Valutaprosjektet var det eneste virkelig konkrete som kom ut av Maastricht. Det konkrete var vilkårene for å bli med, og timeplanen. Den opprinnelige timeplanen er røket forlengst, nå er det reserveplanen som gjelder: Det skal avgjøres 1. mai neste år hvem som er kvalifisert til å gå med i unionen fra 1. januar 1999. Sjansene er størst for at den økonomiske og valutamessige unionen fra starten bare får noen få medlemmer, hvis den i det hele tatt blir noe av.
   I dag er det bare Luxembourg som er kvalifisert. I følge en oppstilling i Financial Times regnes det som mer enn 80 prosent sikkert at Frankrike, Tyskland, Belgia, Nederland anstrenger seg nok til å klare kravene i løpet av året som kommer. I den store gruppen av ikke-kvalifiserte ligger alle de andre, også Finland, Danmark og Sverige. Slike spåkonekunster er ikke til å stole på, for i løpet av et år kan mye skje både i politikk og økonomi. De franske velgerne - eller for den saks skyld de britiske - kan nå gripe saken i egne hender. Eller en ny spekulasjonsbølge tvinger hele det sårbare valutasystemet i kne enda en gang.

© Dagbladet