Folk som planlegger gisselaksjoner, bør sørge for at det blant gislene er folk fra USA og Vest-Europa. Da er de garantert pressedekning.

Gisler og media
I 127 dager sendte japansk fjernsyn direkte fra dramaet som utspilte seg inne i den japanske ambassaden i Lima. Like stor var interessen i Peru og nabolandene. Men her i landet, og i Europa for øvrig, ble hendelsen etter hvert degradert til notisnivå. Nok en gang har vi fått demonstrert at nyhetsinteressen er proporsjonal med den geografiske avstanden til åstedet.

Av ARVID BRYNE

  Gisseldramaet i den japanske ambassaden i Perus hovedstad Lima «døde» som mediebegivenhet i store deler av verden før en måned var gått. Årsaken var at den ene dagen ble den andre lik. Journalistene kom verken i kontakt med gisler eller deres voktere. Forsøkene på å få til forhandlinger, inkludert forsøket på å gi aksjonistene fritt leide til Cuba, var heller ikke stoff som kunne konkurrere med dynamiske hendelser andre steder i verden. Dessuten - der var verken folk vi kjente eller folk vi ble kjent med underveis.
  Hva skulle til for å løfte det som skjedde i ambassaden til topps i CNN og alle andre medier? Det kunne skjedd med en kunngjøring om at man ville begynne å skyte gisler, en for en, og så gjøre det. Det ville gitt den «nødvendige» medieblæst, men samtidig ville det provosert en militær aksjon fra president Alberto Fujimmoro på et langt tidligere tidspunkt enn det vi så. Aksjonistene fra Tupac Amaru visste at gjorde de det, ville i hvert fall ingen krav bli innfridd.
  I hvor stor grad er media terroristenes budbringere? Er det overhodet mulig å tenke seg en for aksjonistene vellykket gisselaksjon uten medvirkning fra fjernsyn, radio og aviser? De fleste vil nok svare at vi er terroristenes nødvendige idioter og medløpere. Men gisseltaking er like gammelt som menneskeheten: Da Julius Cæsar (102- 44 f.Kr) krysset Rhinen år 55 f.Kr, ble det skrevet at den erobrede Ubii-stammen ga ham gisler som tegn på at de ville oppføre seg skikkelig i framtida. Og fra vår egen historie husker vi at Harald Hårfagre sendte sin yngste sønn Håkon til kong Adalstein i England. Det var ikke bare for at guttungen skulle få god oppdragelse. Harald sendte også sønnen som pant eller gissel for at Adalstein skulle vite at han ikke ville finne på noe uvennlig så lenge gutten var hos ham.
  Den for terroristene mest vellykkede gisselaksjonen i moderne tid skjedde da den amerikanske ambassaden i Teheran ble erobret av fanatiske studenter 4. november 1979. I 444 døgn ble de opprinnelig 67 amerikanerne ydmyket på det mest nedrige. Ayatolla Khomeini iverksatte aksjonen for å få den styrtede og dødssyke sjahen og hans medhjelpere utlevert fra USA. President Jimmy Carter svarte med å fryse alle Irans enorme pengereserver i USA, samtidig som han, sammen med alle vesteuropeiske land innførte sanksjoner mot Iran.
  Kampen for å få gislene løslatt ble hovedsak i Carters kampanje for gjenvalg, der motstanderen var Ronald Reagan. I ettertid er det mye som tyder på at Carter hadde lykkes hvis gislene var blitt løslatt før valgdagen. Det har også vært hevdet, uten at det noensinne er bevist, at det var kontakt mellom Reagan og Teheran for å hindre at nettopp dette skjedde. Vi husker hvordan det endte. Gislene ble løslatt samtidig med at Reagan ble innsatt 20. januar 1991.
  Hovedarenaen for gisselaksjoner har vært Midtøsten generelt og Libanon spesielt. I løpet av de 12 første årene av borgerkrigen i Libanon (1975- 1990), ble rundt regnet 14000 mennesker kidnappet. 10000 av disse ble drept. I vår del av verden husker vi først og fremst Terry Anderson og Terry Waite. Den siste var utsendt av erkebispen av Canterbury for å få løslatt to gisler. I stedet ble han tatt selv og satt flere år sammen med et dusin amerikanere og briter under de usleste vilkår. Det var også for å få disse gislene fri at amerikanerne i 1986 satte ut i livet den hemmelige aksjonen som begynte med gisler i bytte for våpen til Iran og som endte med våpen til Iran for våpen til contras-styrkene i Nicaragua.
  På samme måte som amerikanerne hadde sine gisler i Teheran på skjermen hver kveld, hadde britene sine gisler i Midtøsten i hver nyhetssending med oppfordring til seerne om ikke å glemme dem. Nå er det historie - på samme måte som dramaet i Lima.

© Dagbladet