Forskere har drøftet de etiske sidene ved forskningen om innvandrerregnskap. Men Carl I. Hagen er uinteressert i resultatene nå.

Fakta uten verdi
Var det noen som trodde at Carl I. Hagen var interessert i fakta om flyktninger og innvandrere da han krevde at regjeringen skulle avlegge et innvandrerregnskap?

Av KIRSTEN KARLSEN
Noen forskere levde muligens i denne gode tro da de sa ja takk til å bidra med sin forskerkompetanse. Andre så klart den politiske bakgrunnen for Frp-forslaget, men mente likevel det er forskningens oppgave å avdekke fakta, uansett hvor ubehagelige de måtte være, og uansett hvem de tjener.
Fordi Frp lyktes i å få motstanden mot innvandrerregnskap til å bli en motstand mot åpenhet og fakta, fikk de stortingsflertallet med seg i kravet om et innvandrerregnskap. Riktignok på betingelse av at en analyse av innvandrernes bidrag til verdiskapning var med. Striden om innvandrerregnskap har vært en av de mest betente politiske saker de seinere år.
   Bystyrerepresentanten Khalid Mahmood (eks-Høyre) ble landskjent da han torpederte byrådssamarbeidet mellom Høyre og Frp i Oslo på denne saken. Etter hans og mange andres syn utfordret saken grunnleggende verdier i vårt samfunn. Kan vi gi oss inn på å sette prislapp på mennesker, sirkle inn grupper av befolkningen og etter etnisk bakgrunn beregne deres pluss- og minusposter i nasjonalregnskapet?
   Forskerne tok sin del av debatten på et seminar som Den Nasjonale Forskningsetiske Komité for Samfunnsvitenskap og Humaniora (NESH) fortjenstfullt innkalte til nylig. Spørsmålene var nettopp: Hvorfor forske på økonomiske sider ved innvandrere og flyktninger? Når blir kostnadsberegninger stigmatiserende? Hvor forsiktige bør forskere være med å trekke fram negative sider ved svake grupper? Hvilke etiske hensyn la forskerne vekt på? Hvordan formes folks holdninger til innvandrere og flyktninger?
   - En uavhengig samfunnsforskning må risikere å stigmatisere, sa ECON-forsker Knut Arild Larsen fra ECON.
- Hadde vi sagt nei, ville det styrket fordommene. De fremmedfiendtlige ville få legitimert sin mistenksomhet, mente NIBR-forsker Jan Mønnesland, som sa seg «glad for å ha bidratt til å legge en så tullete debatt død». For «innvandrerregnskapet» inneholdt bare selvfølgeligheter: Mottak av flyktninger koster det offentlige 62000 kr. pr flyktning i 1993. Innvandrere koster ikke noe hvis de er i arbeid.
   Men hørte vi noe om innvandrerregnskapet på landsmøtet til Fremskrittspartiet i Kristiansand? Nei, for tallene i det såkalte innvandrerregnskapet er null verdt for Hagen. Nå. Velgergevinsten av innvandrerregnskapet er tatt ut for lengst, før de nakne og lite brukelige tallene lå på bordet.
   Og som Khalid Mahmood sa på seminaret, Hagens hensikt med å kreve tall var aldri å skaffe seg grunnlag for en bedre og mer målrettet og treffsikker flyktning- og innvandringspolitikk.
   Og nå er Hagens og hans gutter på vei videre. Nå gjelder det å sikre avstanden mellom innvandrere og Den Norske Familie. Så nå snakker Hagen om de fjernkulturelle innvandrerne. Et begrep introdusert av Statistisk Sentralbyrå og trolig i forskningsmessig beste og saklige mening, men begjærlig grepet av Hagen.
   Men er det noen som tror at Hagen er opptatt av å få SSBs begrepsdefinisjon ut til folk? Er det noen som tror at ordet for folk Hagen treffer hjemme, er noe annet enn et nytt ord for nigger?
   Debatten viser at politikk og holdningsdannelse - dessverre - er en langt mer komplisert prosess enn å legge fram fakta og få media til å presentere forskningens alle nyanser. Ifølge en forskertese er fremmedfrykt en måte, kanskje den beste, å «organisere» misnøye på. I et slikt perspektiv spiller forskning og fakta dessverre ikke en avgjørende rolle.
   Forførelsens spill bygger på forføringskunsten og ønsket om å bli forført, eller behovet for enkle svar på kompliserte spørsmål. For forskerne som vil avdekke fakta og bidra til forståelse av det norske samfunnet, burde det kanskje være en maktpåliggende oppgave å avdekke Carl I. Hagens forførelseskunster?

© Dagbladet