I morgen er det valg i Storbritannia. Leder for Labour, Tony Blair, er favoritt og vil trolig flytte inn i statsministerboligen. Britene ønsker en forandring etter 18 års konservativt styre.

Trøtt av toryene
LONDON (Dagbladet): I nabogata var det plakater for Labour i annethvert vindu i 1992. I år er det to hjem som har Labour-plakater i vinduene. Hver fjerde velger har ennå ikke bestemt seg for hvem de vil stemme på.

Av JAN TYSTAD
  Politikerne har drevet sin valgkamp i seks uker. Det er lenger enn de fleste valgkamper, og folk vil være lei av dem når de endelig kommer til valgdagen den 1. mai. Kanskje det beste uttrykket for velgernes apati er ungdommens holdning. En meningsmåling denne uka viste at 49 prosent, nesten halvparten, av dem i alderen 18 til 24 år ikke vil stemme. Det er ikke kult å stemme.
   Til bladet The Face sa en makeup-jente at politikerne «... ser ikke ut som meg, de tenker ikke som meg, derfor stemmer jeg ikke. Labour har noen flere popband, men det er ikke nok for meg».
Den unge spaltisten Natasha Walter i The Guardian skrev at hun ikke ville stemme fordi politikerne ikke tar opp de viktigste sakene i dette samfunnet, som «fattigdom, bilforurensning, britisk våpenhandel, likestilling for kvinner og for fargede».
  Det er flere grunner til apati. 18 år med thatcherisme er én. Margaret Thatchers filosofi var i et nøtteskall at «det er ikke noe som heter samfunn». Med andre ord: Det er enkeltmennesket som teller. Dette synet har skapt en holdning som medfører at de fleste bare tenker på seg selv. Solidaritet og støtte til de svake og fattige i samfunnet er ikke lenger slagord som brukes.
  En annen årsak til apati er mangelen på motsetninger og klare standpunkter. Dette er den kjedeligste valgkampen jeg selv har opplevd, og jeg har skrevet om valgene i 1970, 1974, 1987, 1992 og i år. Årsaken er at partiene er så like. Labour har overtatt de konservatives merkesaker. Labour er i dag like mye imot inntektsskatt som de konservative, har godtatt privatiseringen og vil fortsette den veien.
  Det er en tredje grunn til velgernes apati. De stoler ikke på politikerne. Major lovet skattenedsettelse, i stedet har skattene økt fordi han har brukt indirekte skattlegging med moms og avgifter i stedet for inntektsskatt. Det samme vil Labour bli tvunget til å gjøre, men alle politikerne blånekter og lover skattenedsettelse.
  Snusk er en annen grunn til folks forakt for politikerne. Denne valgkampen startet med et sirkus i Tatton ved Manchester, der Neil Hamilton stilte opp for å forsvare sin underhusplass. Han er beskyldt for å ha mottatt store summer fra Harrods-eieren Al-Fayed som betaling for å stille spørsmål i Underhuset. Hamilton har fått krigsreporteren Martin Bell som motkandidat, han stiller under slagordet «anti-korrupsjon», og spenningen er stor om han klarer å overtale den konservative valgkretsen til å sparke Hamilton.
  Flere konservative i Tatton sa til Dagbladet da vi besøkte stedet, at bestikkelser «er da noe som alle tar imot i dag». Med en slik holdning er det ikke så rart at unge velgere tar avstand fra alt som heter politikk. De mest aktive velger i stedet direkte aksjon. De okkuperer trær for å hindre mer veibygging, eller de graver seg ned under jorda der utbyggerne skal legge en ny rulle-bane på Manchester flyplass.
  Trass i all apati er dette et viktig valg. I 18 år har de konservative undergravd velferdsstaten. Det gjelder for eksempel helsesystemet, som de vil fortsette å privatisere. Her er Labours politikk klar: Partiet vil avskaffe konkurranse og profittmotiv når det gjelder syke mennesker. Disse skal være garantert fri og lik sykehusbehandling. Også når det gjelder den statlige alderspensjonen vil Labour stanse de konservatives planer om privatisering.
  Labour vil innføre bedre betingelser for arbeiderne. Partiet vil fastsette en minimumslønn og klare arbeidstids- og ferieregler. De konservative hevder at dette vil ødelegge landets konkurranseevne. De hevder at de har skapt den mest blomstrende økonomien i Europa, derfor flytter kontinental industri og arbeidsplasser til Storbritannia.
  På den andre siden har de skapt en underklasse på 12 millioner briter, hvorav 3,9 millioner er barn, som lever under fattigdomsgrensa. Statistikken bygger på en rapport fra EUs statistiske kontor som ble offentliggjort i The Guardian denne uka. Regjeringen har ikke offentliggjort denne statistikken under valgkampen.

© Dagbladet