SV LANDSMØTE

I dag blir Kristin Halvorsen valgt til leder for et parti som både frykter sin fortid og sin framtid. Mer enn noen gang er SV en regnbue som reflekterer et bredt spekter av politiske tendenser og motsetninger.

SVs evige pine
SVs landsmøte bekrefter at partiet er en reise mellom drøm og virkelighet, mellom ideologisk teori og politisk makt. SV er et parti hvor alle tillitsmenn står til venstre for Erik Solheim. Men også en bevegelse som lar seg rive med når den avtroppende partiformannen med bred pensel og pinsefakter maler fram en grønn og mer individuell sosialisme. Slik er SV et uttrykk for at den norske radikalismen verken vil forlate fortida eller omfavne framtida.

Av JOHN OLAV EGELAND
Landsmøtets første dag ble dominert av Erik Solheim i en grad som kanskje bør bekymre Kristin Halvorsen. Solheim gjorde det klart at han gir full gass framover hvis han kommer inn på Stortinget. Samtidig er han pinlig klar over at han måtte gå av nå. Den erkjennelsen lå innbakt i det sitat han trakk fram i sin tale: «La oss i sorgen over at du går, ikke glemme gleden over at du gikk.»
   SVs kompliserte forhold til Erik Solheim samler opp partiets indre spenninger, og det kaster skygger over Kristin Halvorsen. Partiets tillitsmenn er både tiltrukket og skremt av det Solheim står for, og mange frykter at Halvorsen vil videreføre arven. Det viktigste ankepunktet mot Solheim-linja er at han har forlatt den sosialistiske katekismen og erstattet den med uklare tanker om NATO og EU, kunnskapssamfunnet og bioteknologi. Han til og med banner i sin egen katedral ved å snakke om hvordan sosialismen må tilpasses individualismens tidsalder. Leflingen med Jagland viser bare at systemkritikk er erstattet med smidig reformisme, hevder opposisjonen.
  Solheim-linja er hard kost for dem som ønsker seg rake rygger, røde faner og rå kamp mot Arbeiderpartiet. Det var derfor ikke uventet at venstreopposisjonen allerede i går varslet strid om sammensetningen av SVs ledelse og forholdet til Arbeiderpartiet. Venstrefløyen vil at SV skal utpeke Arbeiderpartiet som valgets hovedmotstander, og åpner samtidig for et mer positivt syn på en EU-skeptisk sentrumsregjering. Dermed er den sittende partiledelsen dømt til å få den debatten den ikke ønsket. Solheim nevnte ikke regjeringsalternativene med ett ord i sin tale.
  Slik er partiets onde ånd sluppet ut av flasken. Det dreier seg om ønskeligheten av å utøve politisk makt - og den prisen som må betales. Ikke noe annet spørsmål har gjennom historien splittet den sosialistiske bevegelsen mer enn nettopp maktspørsmålet. Her står valget altfor ofte mellom rød renhet og de grå kompromisser. Og da hjelper det ikke at Erik Solheim går på talerstolen og forsøker å mane spøkelset vekk med å snakke om den farlige genspleisingen, de evige tomater (som han også viste fram) og listige virus. Skjønt på sett og vis fornyet han venstrebevegelsens klassiske undergangsvisjon: Atombomben er nå erstattet med dødsmikroben.
  Når partiledelsen kvier seg for regjeringsdebatten, henger det sammen med at SV er klemt mellom den tradisjonelle arbeiderbevegelsen og ny-radikalismen i Senterpartiet. Både partiets svake posisjon i EU-kampen og Solheims raske omfavnelse av Jagland-regjeringen har styrket SVs systemkritiske fløy. Det har ikke akkurat hjulpet at statsministerens politiske åpningstrekk og visjoner nå er redusert til et korthus. Et Arbeiderparti på høyrekurs er farlig for SV å gå til sengs med, men det er også enhver kurtise som kan hjelpe borgerligheten til makten.
  Dette er venstresidas evige tvangsklemme. I en slik situasjon er det derfor naturlig at partiledelsen prøver seg med venstrepopulisme av godt, gammelt merke. Kristin Halvorsen har selv tatt ledelsen i kampen mot de nyrikes vekst og utskeielser. Dette harmonerer både med dype moralske drag i SV-kulturen og med vanlige folks forargelse. Samtidig kjøres den grønne politikken i forgrunnen, og med stort håp om uttelling på motstand mot gasskraftverkene. Som så ofte før skal SV berges på en blanding av moral og prinsipper.

© Dagbladet