POT-veteraner og politijurister er rasende på nederlaget i Furre-saken. Nå mobiliseres motkreftene, og det inviteres til omkamp på den kalde krigens forlatte slagmark.

Opprørske politisjefer
Det ligger et historisk opprør i lufta: Bak lukkede dører i Fredrikstad er samtlige toppfolk innenfor politi- og påtalemyndighet oppfordret til kamp mot den regjering de skal være lojale mot. På den offisielle overflaten står striden om embetsverkets uavhengighet, dypest sett er den et behov for å slå tilbake mot en virkelighet de nekter å godta.

Av HARALD STANGEHELLE
Utgangspunktet er det udiskutable faktum at overvåkingssjef Hans Olav Østgaard og ekspedisjonssjef Berit Fosheim i desember forlot sine stillinger under dekke av «et skinn av frivillighet», for å låne Fredrikstad-møtets friske og direkte språkbruk. Politisjefene er opprørte, og det som karakteriseres som «denne hoderullingen» oppgis som en av grunnene til at Norges politisjefforening nå er opprettet.
   Vi skal ikke raljere over politisjefer som viser menneskelig omsorg for yrkesfeller som er havnet i en umulig situasjon. Heller ikke er det noe galt i at politiembetsmenns interesser ivaretas. Når Fredrikstad-opprøret bør påkalle engasjert interesse, er det fordi det oppfordres til en atskillig mer dyptgripende debatt - og kamp.
  Det er Follos politimester, Stein Ulrich, som ifølge Aftenposten legger premissene for opprøret: «Vi skal som ledere beskyttes mot pressens hyl, øyeblikkets opphisselse og politikernes krav om at vi skal gå, for slik å sikre embedsverkets uavhengighet. Når en situasjon som i Furre-saken oppstår, så brukes altså ikke disse reglene,» er hans virkelighetsbeskrivelse.
  Det ligger en fascinerende blanding av arroganse og frustrasjon, selvtillit og redsel mellom disse linjene. Ordvalget avslører embetsmannsarrogansen når offentlig debatt og medienes kritiske journalistikk betegnes som «pressens hyl». Den eldgamle embetsmannsforakten for politikere kommer til overflaten gjennom det indirekte bildet politimesteren tegner av de folkevalgte som opportunistiske, vinglete og opphissede.
Her finner vi restene av en embetsstand som opplever seg som de eneste forvalterne av statsstyrelsens langsiktige interesser og uavhengige beslutninger. Men vi aner også en frustrasjon og redsel som har sin bakgrunn i at mange embetsmenn er ute av stand til å forstå den voldsomme reaksjonen Furre-saken utløste.
  Selvsagt er det ingen tilfeldighet at det er politimester Ulrich som setter så følelsesladde ord på tillitskløften mellom politisjefene og regjeringen. Den samme Stein Ulrich var nemlig en betrodd nestkommanderende under de to overvåkingssjefene Jostein Erstad og Svein Urdal. Han søkte selv sjefsjobben etter Erstad, og ble øyenvitne til at Svein Urdal gikk av da han tok ansvaret for Mossad-skandalen. En sak Ulrich visste nøyaktig like mye, eller like lite, om som Urdal.
  «Opprørsgeneral» Ulrich har med andre ord opplevd tider da det aldri ble stilt spørsmål ved Overvåkingstjenestens vurderinger. Han har opplevd selve triumfen, Treholt-saken, men også 90-tallets beinharde søkelys mot Overvåkingstjenesten med Lund-kommisjonen som et opprørende høydepunkt i det mange overvåkingsfolk opplever som en kampanje mot det hemmelige Norge.
  Det er selvfølgelig intet galt i å ha en slik politibiografi, men det går en interessant linje fra denne og til det usedvanlig sterke angrepet på regjering, politikere og presse. Et angrep som er kamuflert som et forsvar for embetsstandens uavhengighet og en broder i nød.
  Svært mange både innenfor det hemmelige Norge og embetsstanden mener nemlig det var en skandale at Berge Furre ble med i Lund-kommisjonen. Derfor er det også helt uforståelig for dem at en nølende og påbegynt etterforskning vakte stortingsflertallets raseri. Det er ubegripelig for mange at det som tilhørte dagliglivet for 80-tallets overvåkere, nå nesten kriminaliseres. Og det oppleves like uakseptabelt at Østgaard, som Asbjørn Bryhn og Svein Urdal før ham, «ofres» for å gjenreise tilliten til Overvåkingstjenesten.
  Vi har i klartekst en situasjon der politisjefenes virkelighet er totalt forskjellig fra den som tegnes av andre sentrale samfunnsaktører. For en overvåkingssjef uten tillit kan ikke fortsette. Og selv det mest engasjerte forsvar for embetsmenns uavhengighet kan aldri etablere et politisk vakuum rundt det hemmelige Norges ledere. Derfor har politisjefene invitert til en kamp de er nødt til å tape.

© Dagbladet