Schengen-motstanderne kjemper videre. Men det var tilhengerne som vant de fleste små poengene under gårsdagens høring i Stortinget.

Brennbart og saklig
Det var et av de aller mest brennbare politiske spørsmål som var tema for høringen i Stortingets utenrikskomité i går, nemlig Schengen-avtalen. Men det skulle man ikke tro når man fulgte høringen, for dette ble en både saklig og opplysende forestilling, ja, ganske avklarende på mange punkter. Igjen har vi sett hvor verdifulle de åpne høringene kan være når de er på sitt beste.

Av PER VASSBOTN
Det var særlig kritikere og motstandere av norsk tilslutning til Schengen-konvensjonen som var på offensiven i går, slik de har vært helt siden saken først ble aktualisert for et par år siden. Det er imponerende med hvilken iver professorene Thomas Mathisen og Ståle Eskeland deltar med kraftfulle argumenter mot tilslutning. Likevel sies det igjen og igjen at saken presses igjennom uten debatt og uten at motforestillingene når fram til Stortinget og opinionen.
   Det skyldes antakelig at et flertall i Stortinget allerede har bestemt seg for å godta denne avtalen slik regjeringen har foreslått, og at opinionen stort sett er aksepterende eller likegyldig til hele saken. Noen nei til EU-stemning har ikke latt seg gjenskape. Den fremste EU-motstanderen i Arbeiderpartiet, Hallvard Bakke, synes dette er en riktig god avtale og er like godt valgt til saksordfører med oppgave å lose regjeringens forslag igjennom i Stortinget. SVs avgåtte leder Erik Solheim, som hittil ikke har sagt et vondt ord om Schengen-avtalen offentlig, bruker som begrunnelse at han ikke har hatt anledning til å sette seg inn i saken. Det er først og fremst Senterpartiets sak, dette.
  Motstanderne er hele tida på leting etter nye motargumenter, særlig knyttet til personvernet, og ikke minst konstitusjonelle innvendinger mot Schengen. I går var det Ståle Eskeland som kom med dagens lille nei-bombe da han understreket at Grunnloven forhindret en ratifisering av samarbeidsavtalen med Schengen allerede i vår, fordi Stortinget ikke rekker å vedta de nødvendige lovendringer først. Seinere måtte han presisere at Stortinget selvsagt kan samtykke i ratifisering nå, mens den formelle ratifiseringen av Kongen i statsråd først kan foretas når de nødvendige lovendringene er vedtatt. Det var altså ikke noen bombe likevel.
  Den hissigste debatten, også jurister imellom, dreier seg om grunnlovsspørsmålene. Kan Stortinget gi sitt samtykke med vanlig flertall etter paragraf 26 som ved inngåelse av enhver mellomstatlig avtale, etter paragraf 93 som krever 3/4 flertall som ved EU-medlemskap, eller paragraf 112 som krever 2/3 flertall og mellomliggende stortingsvalg? Umiddelbart vil politikere flest velge den behandlingsmåte som passer utfallet best: Nei-folk vil helst ha paragraf 93, eller iallfall 112, for da kan et mindretall stoppe det hele. Regjeringen mener det klarer seg med vanlig flertall, til og med uten at det er nødvendig å innhente noen juridisk betenkning om saken.
  Det var professor Eivind Smith som satte tingene helt på plass, i et kort og klart innlegg: Det er helt åpenbart at dette er en konstruksjon som Stortinget bør behandle etter paragraf 26, for avtalen er mellomstatlig og ikke overstatlig, vi har vetorett for eget vedkommende (men må tre ut etter et veto) og vedtakene blir ikke bindende for oss før vi har vedtatt at de skal være det. Skuffelsen over at de ikke fikk vervet enda en jusprofessor for sitt syn var til å ta og føle på på Senterpartiets plasser. Marit Arnstad fikk imidlertid inn et poeng som Smith kunne slutte seg til da hun skisserte faren for at Norge gjennom stadig nye EØS- eller Schengen-konstruksjoner de facto blir medlem av EU uten å være det.
  Det siste brennende punktet er om hele saken bør utsettes til EUs toppmøte til sommeren har avgjort om Schengen-samarbeidet skal innarbeides i traktaten og bli en del av av EU. Eivind Smith var også enkel og klar på dette punkt: Det blir en ny avtale som Stortinget må ta standpunkt til når den eventuelt foreligger. Heller ikke her nådde nei-folkene fram, men det betyr ikke at de har gitt seg. Det er like viktig for nei-folkene å dra Schengen inn i valgkampen som det er for regjeringen å få gjort et vedtak før den braker løs.

© Dagbladet