Halvveien fører ingenstedshen, framfor alt ikke i politikken. På Cuba er nå kuene statlige, mens grisene er private. Den politiske retorikken beskriver en verden ingen kjenner igjen. «Sosialisme eller død,» svarer Fidel Castro - ennå.

Med Fidel, mot hva?
HAVANA (Dagbladet): Fidel Castro holder stand mot USA, men ikke helt mot kapitalismen. Dagliglivet har utviklet seg til et absurd, men slitsomt teater.

Av EINAR HAGVAAG
  I Havanas bedre boligstrøk kan man finne en byråsjef med høns på verandaen. En ung, kvinnelig lege kunne tidoble lønna ved å trekke på gata. Akademikere slåss om jobber som kelnere. Partiet, som har innført denne hybridøkonomien, advarer samtidig mot «kremmerholdninger, streben etter luksus og forbruksjag». Cuba tørster etter dyptgripende reformer. Alle ser mot Fidel, men han sier intet nytt. De yngre reformistene i lederskapet holder seg til ortodoks retorikk, som de umulig kan tro på, i påvente av et tegn fra El Máximo Líder . Han er den eneste på øya med fullmakt til å overraske.
  Kommunistpartiet har sammenkalt sin 5. kongress i oktober, på trettiårsdagen for drapet på «Che» Guevara, revolusjonens fremste legende. Men forventningene er ikke store på noe hold. Til forrige kongress i 1991, da Sovjetunionen gikk i oppløsning, og Cuba hadde tapt både hjelpen fra og samhandelen med Øst-Europa, var det knyttet store håp. Men partiet valgte «stø kurs», en politisk nedtur av stort format.
Linjeskiftet i økonomisk politikk kom et par år etterpå, da markedskreftene fikk et visst spillerom innenfor turisme, landbruk, handel og tjenestenæringene. Men reformene er så halvhjertede og foreløpige at de ikke skaper noen vei ut av uføret. Utenom turismen, der utenlandsk storkapital slipper til, er det snakk om sjølsysselsetting eller familiebedrifter.
  Blandingsøkonomi er én ting, men Cuba har to nesten atskilte økonomier samtidig, en kapitalistisk med dollar og en sosialistisk med pesos. Helt atskilte er de ikke, for råvarene til privat sektor er ofte stjålet fra den sosialistiske økonomien. Noe virkelig marked for råvarer har ikke fått utvikle seg. På digre skilt langs landeveiene, der trafikken er liten og haikere mange, begge deler av mangel på drivstoff, ser man regimets svar på utfordringene: «Sterkere enn noensinne: Sosialisme.»
Revolusjonen nedla Havana som verdens største horehus, og bygde opp det beste helsevesenet og utdanningsverket i Latin-Amerika. Nå hopper ungdom av fra utdanning og yrke for å bli kelnere eller kjøre drosje framfor å bli lærere og leger. Og et klasseskille er gjeninnført for første gang etter revolusjonen i 1959, mellom dem som har og dem som ikke har dollar. På denne måten må Cuba betale med revolusjonens store landevinninger for å opprettholde regimet.
  Rykter fra flere hold varsler et navneskifte på kongressen, fra Cubas kommunistiske parti til Cubas revolusjonære parti, muligvis også med påheng av navnet til nasjonalhelten José Martí. Det ville bringe regimet over i mer nasjonalistisk ånd, gjøre det mer latinamerikansk og fjerne en duft av Øst-Europa.
De yngre reformistene er friske i kritikken av de tidligere forbundsfellene i Øst-Europa. Men å åpne for flere partier, ytringsfrihet og videre økonomiske reformer vil de ikke snakke klart om før de får et vink. Det er utenriksminister Roberto Robaína og kulturminister Abel Prieto som utgjør foryngelsen, sammen med visepresident Carlos Lage. Lage, eldre av alder enn de andre, regnes som regimets «økonomiske tsar», men han har ennå ikke lykkes med å overtale Fidel til å åpne for større grad av markedsøkonomi. Dermed fortsetter Cuba videre på halvveien, med - som man sa om Argentina - «sosialisme uten plan, kapitalisme uten marked». Men det kan ikke vare.
  Spørsmålet er om de politiske og økonomiske endringene kommer under eller etter Fidel. Fidel er nå 70 år, og vet godt at han ikke har evig liv. Han kunne gjennomføre dyptgripende reformer mens han ennå har makten. Det er hva den indre opposisjonen ber om. Store politiske endringer krever sterkt lederskap for ikke å ende i kaos. Fidel har betrodd enkelte at han har tenkt på å trekke seg tilbake, men ikke før USA behandler Cuba på lik linje med andre land. Det ville være nedverdigende for Cuba å bøye seg. I USA er det imidlertid ingen tegn til å avslutte den mislykkede utenrikspolitikken, der Kina er grei nok, men Cuba spedalsk.
Etter snart 38 års ensomhet holder Cuba ennå stand. Sta som et esel og stolt som en hane har Fidel stått imot presset fra USA, for å verne nasjonens ære, som han åpenbart har valgt til livsoppgave. Men hvor fører det Cuba hen, nå?

© Dagbladet