Skal LO-kongressen være valgshow for Arbeiderpartiet? Eller skal utfordringene for fagbevegelsen i dagens samfunn prege den mektige forsamlingen i Folkets Hus?

Kamp for Jagland
Det er opplest og vedtatt før LO åpner sin kongress at det faglig-politiske samarbeidet sjelden har vært så godt som i dag. LO har større innflytelse over regjeringens politikk enn på lenge, og Yngve Hågensens makt overgår de fleste statsråders. Egentlig er det han og Jagland som styrer hele greia. Da må LO sørge for at Jagland blir gjenvalgt.

Av ARNE FINBORUD
Så er det vel bare for delegatene å applaudere alle forslag og partiinnlegg og reise hjem for å drive valgkamp for Arbeiderpartiet? Det er nok ikke så enkelt. Ikke tror jeg Yngve Hågensen ønsker det heller, selv om både han og de fleste forbundsledere har gått ut med sterke appeller om å støtte Arbeiderpartiet. Det er lenge siden partiet hadde et så lojalt LO i ryggen.
Men det er farlig for LO å bli en snever valgkampmaskin for regjeringen. En moderne fagbevegelse må ha videre perspektiver, særlig i en tid da det meste av partilojalitet er i ferd med å forsvinne også blant LOs medlemmer. LO kan ikke bare bli en passiv stemplingspost for regjeringens politikk.
   Yngve Hågensen er farlig nær en slik rolle i dag. Ikke bare er han nær venn av Thorbjørn Jagland og direkte ansvarlig for at han ble valgt som partileder for fire år siden. Nå må han lykkes som statsminister. Skjebnefellesskapet er åpenlyst, men da er risikoen for å bli gissel også til stede. LO kan lett havne i forsvarsposisjon for alt Jagland måtte finne på. Det rimer dårlig med Hågensens personlige stil som angrepsspiller og LOs rolle som samfunnsrefser.
   Forsvaret for solidaritetslinja er den politiske begrunnelsen for denne holdningen. Det er et greit nok utgangspunkt. Etter at Arbeiderpartiet og LO ble tvunget til å legge om inntektspolitikken i 1988, ikke i 1986 som de i ettertid hevder, har resultatene vært gode. Ikke bare har reallønna vokst, men ledigheten har endelig gått ned, selv om det tok mye lenger tid enn beregnet. Dessuten har ledigheten i mellomtida satt etterkrigsrekord. Og hadde LO noe annet valg enn å godta lave lønnstillegg i en tid med sterkt økende ledighet og internasjonal lavkonjunktur?
   Kongressen skal vedta et nytt handlingsprogram. Det er et program i tradisjonell sosialdemokratisk ånd. Her avvises alle forsøk på privatisering, det slås ring om nasjonalt eierskap og statens aksjemajoritet i storbankene. Det slås fast at markedsideologien svekker folke-styret og er en trussel mot velferdssamfunnet. Her snakkes om valgfri pensjonsalder på 60 år og seks timers arbeidsdag. Dette lyder nesten som resolusjoner på SVs landsmøte etter opprør fra de såkalte museumsvaktene. Regjeringen på sin side går inn for å holde flere eldre i arbeid. Og sykelønna må endres hvis fraværet øker, slik det gjør i dag. Det overser LO.
   Yngve Hågensen har en sterk stilling både i LO og i samfunnet forøvig. Det er godt gjort når vi tenker på at han utfordret ledelsen både i Lo og Arbeiderpartiet i 1989. Men makter han å ta inn over seg de utfordringene fagbevgelsen står overfor i dag, da stadig flere arbeidstakere velger å stå utenfor organisasjonene? For første gang har LO færre enn 30 prosent av lønnsmottakerne som medlemmer, og svikten er særlig stor blant ungdommen. Det er de som i dag blir rammet av høye studielån og enda høyere inngangsbillett til boligmarkedet. For første gang på lenge må vanlige lønnsmottakere se drømmen om familiehytta fordunste, og det er snart ikke mulig å gå i land fra snekka mellom svenskegrensa og Lindesnes. Også dette skjer under en regjering LO så helhjertet støtter. Men det er slike problemer LO må gripe fatt i for å få tak på de nye gruppene av arbeidstakere. Makter Hågensen det når han har bundet seg til Jaglands mast?

© Dagbladet